Dødens veier: uransakelige eller ei?

«TV2 støtter opp om Fremskrittspartiet.» De som måtte lure på hva folk mener med dette, burde se Holmgang fra i går. Noen debattprogrammer er debattprogrammer, mens dette var en slags propagandaoffensiv. Det viktigste argumentet var at «det menneskelige» måtte trekkes mer frem: altså at folk blir «drept» av at politikerne ikke bevilger hele oljefondet på veier.

Det er ingen tvil om at folk dør på veiene, men årsaken er ikke veistandarden i seg selv. Med visse viktige unntak, er årsaken til dødsfall på veiene tredelt: For høy fart i forhold til veistandarden, rus og selvmord.For å nevne noen unntak: Mye tungtransport på veiene (i stedet for tog) fører til flere dødsulykker. Eldre biler med lav standard på sikkerhetsutstyret er farligere, selv om denne effekten til en ganske stor grad oppheves av at folk kjører verre i slike biler. Det er også mulig å anføre at klimaendringene kan gi en viss økt fare på veien, med mer vind og nullføre, men det blir kanskje litt tendesiøst. Jeg velger å ikke inkludere disse momentene i denne analysen, og som du vil se ville de uansett regnes som argumenter på begge sider av saken.

Bedre veier hjelper ikke mot verken rusmisbruk eller suicidalitet, så da har vi farta og veistandarden igjen. For å gjøre noe med dødsfallene kan man derfor a) senke farta eller b) øke veistandarden.

Begge disse løsningene har kostnader. Å øke veistandarden koster selvsagt i form av investeringer på vei, i tillegg til en miljøkostnad ad to kilder. For det første blir veitransport komparativt mer lønnsomt enn togtransport, og for det andre gir raskere kjøring per se større utslipp. Å senke farta har en samfunnsøkonomisk kostnad ved at effektiviteten blir lavere, altså at større deler av arbeidsstokken og varelagrene til en hver tid befinner seg i en bil.

En kompliserende faktor er at høyere veistandard av seg selv presser frem krav om høyere fartsgrenser, slik blant annet FrP har gjort seg til talerør for. I så fall faller effekten i forhold til dødsulykker helt eller delvis bort. En annen kompliserende faktor er at lavere fartsgrenser ikke nødvendigvis gir lavere fart. Selv om snitthastigheten synker, vil de som kjører mye for fort fortsatt kjøre mye for fort.

Men hvis vi ser bort fra disse faktorene - som uansett støtter hovedpoenget mitt - kommer vi frem til at vi kan velge mellom a) og b) over. Hva vi bør gjøre, bør avgjøres av hva som er mest lønnsomt. Før noen begynne å hyle om at jeg her setter en prislapp på liv: det gjør jeg ikke. Det jeg sier er at hvis du kan velge mellom å spare 1000 eller 100 liv for 50 milliarder kroner, bør du velge 1000.

Jeg har ikke regnet på dette, men det later til å være et enkelt regnestykke. Lavere fartsgrenser koster ikke så mye i form av lavere effektivitet, fordi 1) mange folk bruker fritida, ikke arbeidstida, på å kjøre og 2) å frakte varer på veien er langt på vei et billig alternativ til et varelager, slik at kostnaden ved at transporten bruker lengre tid er mindre enn verdien av varene som transporteres. Nå teller jeg ikke engang inn miljøbesparelsen dette vil gi.

Selvsagt skal vi bruke penger på å ruste opp veier som er unødvendig farlige. Vi må også bevilge nok penger til at veiene vedlikeholdes, så vi slipper at tidligere investeringer går opp i røyk. Men spørsmålet om vi skal ruste opp veier er ikke det samme spørsmålet som «vil vi redde liv i trafikken». Det er et spørsmål om hva vi skal prioritere å bruke penger på, og om det er verdt pengene det koster for å få folk frem ti km/t raskere. TV2s vinkling og sammensetning i studio i går viser med all mulig tydelighet at dette perspektivet har gått dem hus forbi, og det spiller rett i fanget på FrP. Så lenge den eneste løsningen på dødsulykker er opprustning, ser FrPs politikk ut som den eneste riktige.