For en markedssosialisme

For mange sosialister er likhet et bærende prinsipp. Derfor er det slående at så få kan redegjøre for hva som skal fordeles likt. Det er nemlig ikke selve likheten som skiller de politiske ideologiene. Libertarianerne ønsker at alle skal behandles likt, handikappet eller ikke. Liberalere ønsker at alle skal ha de samme friheter, koste hva det koste vil. Konservative nå for tiden deler seg et sted mellom de to forutnevnte.

Tidlig sosialisme slo seg opp på et ønske om omfordeling av ressurser, i retning av en ressurslikhet. Likhet i ressurser betyr noe sånt som at alle skal ha like mye inntekt. Likevel er det uklart hvor langt den skal gå. Skal jenta på 1.60 få like mye ris som mannen på 2.05? Skal den hardt funksjonshemmede måtte klare seg med like stor inntekt som en funksjonsfrisk?

Felles for alle politiske ideologier er at de tar et klart standpunkt til hva som er rettferdig. Rettferdighet er et fryktelig vanskelig begrep. For de gamle filosofene Hobbes, Locke og Rousseau var rettferdighet å få fruktene av sitt arbeid - altså å få etter resultat. Men hva med innsats? I dagens samfunn vil de fleste være enig i at de som gjør en god innsats, fortjener en god lønn. Hvilken skal man velge - innsats eller resultat?Dette kunne vært en egen artikkel, men jeg velger å la spørsmålet stå åpent foreløpig. Men dersom du heller mot resultat, vil jeg påpeke en åpenbar vanskelighet: Ditt resultat er ekstremt avhengig av andres arbeid og preferanser. Bill Gates ville ikke tjent et øre dersom ikke IBMs teknikere hadde funnet opp datamaskinen og folk ville ha personlige datamaskiner. Det kan derfor virke urimelig at nettopp Gates skal tjene så mye, når hele nøkkelen til hans suksess ligger utenfor ham selv.

Et alternativ til likebehandling og ressurslikhet er - litt røft skissert - at like muligheter bør gjelde for alle, og at samfunnet har et ansvar for å kompensere for at enkelte ikke har de samme forutsetningene som andre. På mange måter er det lettere å presentere sosialismen som en negasjon: Sosialisme er å at tanken om den sterkestes rett ikke bør være styrende for samfunnet. Det er passelig vagt, og må være det, for sosialismen deler seg heretter inn i mange deler. Noen mener at konseptet om den sterkestes rett ikke er riktig i utgangspunktet, og ender opp i anarkisme. Noen mener at den sterkestes rett fører til at de rikere blir rikere, og at samfunnet kontinuerlig må kompensere for dette. De som i stor grad ønsker å kompensere for resultatet av folks valgDet er kanskje litt urettferdig å bruke «folks valg» her. Poenget kommer kanskje bedre frem hvis vi sier folks utgangspunkt og livsvalg. Likevel tror jeg vi kan snakke om «folks valg» generelt hvis vi tenker på dette som folks valg gjennom generasjoner. ender opp i kommunisme. De som i mindre grad ønsker det, slutter seg til sosialdemokratiet. En fjerde retning, som er den jeg vil forfekte, er at samfunnet først og fremst har ansvar for å kompensere for forskjellene i utgangspunkt - forskjeller i dine foreldres formue og inntekt, din oppdragelse og dine medfødte talenter (om noe slikt finnes).

Videre er det et viktig skille mellom eiendom og inntekt. Mens eiendom statisk, en mengde du har på et bestemt tidspunkt, er inntekt en dynamisk flyt inn i eiendommen din. Man kan se for seg dette som et badekar (eiendom) med en kran (inntekter) og et utløp (kostnader).Roemer, John: «Some thoughts on the prospects for achieving equality in market economies», ikke publisert. (En foreløpig versjon finnes på Roemer's hjemmeside ved Yale, men jeg baserer meg på en senere utgave. For en sosialist er det derfor viktig å tenke gjennom om man ønsker å omfordele eiendom, inntekter eller begge deler. Det er viktig på flere plan. For det første: hvilken av dem må til for å skape rettferdighet? For det andre: hvilke typer omfordeling er mulig å få til rent økonomisk? For det tredje: hvilke er mulig rent realpolitisk?

Roemer (2006) nærmer seg problemstillingen på disse planene. Han anbefaler en sosialisme der man beholder arbeidsmarkedet omtrent slik det er i dag, men omfordeler eiendom (og da spesielt eierskap til bedrifter). Han argumenterer for det på alle tre plan:

Det første argumentet begynner i grunn negativt. Kun en omfordeling av eiendom vil ikke føre til spesielt jevn inntektsfordeling, faktisk tvert i mot. De største inntektene folk har, kommer fra arbeidsinntekt, ikke kapitalinntekt. Omfordeling av kapitalinntekt vil derfor ha bare en begrenset effekt på inntektsfordelingen. Roemers svar på dette er at inntektsfordelingen også må korrigeres, ved hjelp av utdanningssystemet.

Det andre argumentet er at eksperimenter med å fjerne markedet for arbeid og lønn (og dermed markedet for priser) har vært ekstremt mislykkede. Han argumenterer for at Sovjetunionen - der man omfordelte både eierskap og inntekt - endte opp i vanvittig ineffektivitet. Denne ineffektiviteten kom ikke på grunn av omfordelt eiendom. De fleste fabrikkdirektørene og arbeiderne drev effektivt og oppfylte målsettingene sine. Problemet var at det ikke fantes noe prissettende marked å forholde seg til. Dermed fikk de like mye (til og med marginalt mer!) igjen for å produsere to millioner venstresko som de ville fått for å produsere en million til hver fot.Eksemplet er hentet fra en anekdote med tvilsomme kilder, men går altså ut på at en fabrikk i Sovjetunionen fikk i oppdrag å produsere x antall sko. For å slippe billigst mulig unna lagde de to millioner venstresko.

Poenget er at det felles eierskapet ikke var noe problem. Problemet var at fabrikken ikke kunne måle sin effektivitet mot resten av samfunnets mål. I stedet målte fabrikken seg opp mot absolutte og sentralstyrte mål. Et marked for priser og lønninger vil rette opp på dette. Omfordeling av eierskap er derfor mulig og fører ikke til vesentlige effektivitetsforverringer, så lenge man beholder lønns- og prismarkedet.

Denne samfunnsformen kalles markedssosialisme, og er på sett og vis sosialdemokratiets diametrale motsetning. Mens sosialdemokratier omfordeler inntekter, men lar eierskap være for fiffen, vil markedssosialismen la inntekter følge markedsmekanikken mens eierskapet overtas av felleskapet.

Det tredje poenget til Roemer er at det er politisk mulig å gjennomføre en større omveltning av utdanningen. Han har brukt noen spennende modeller for beslutningsprosesser i partidemokratier og regnet ut hvor mye utdanningssystemet må legges om. Dermed kan vi oppnå en mer rettferdig fordeling av inntekter også.

I sum staker dette ut en farbar vei for en sosialisme som ønsker å demokratisere økonomien. Fremtidens sosialisme er ikke å opprette direktorater som bestemmer prisen på brød og lønningen til direktøren. Den består i å styre samfunnsutviklingen gjennom å la stor-samfunnet eie arbeidsplassene og produksjonsmidlene. Den enkle delen består i å kaste folk som Baksaas, Lund og Røkke på dør. Utfordringene ligger i å plassere beslutninger på riktig nivå, å opprette fornuftige demokratiske organer på riktige nivåer, og å sørge for å opprettholde innovasjonen.