Ekte grep mot falske nyheter
Diskusjonen om falske nyheter begynte med ekte forfalskninger: nettsteder som produserer helt falske fortellinger for å hisse opp og påvirke folk som får med seg hva som skjer i verden ved å scrolle gjennom sosiale medier (det vil si: nesten alle).
Men diskusjonen sporer ofte av til å handle om objektivitet, der medier og blogger som vrir på og vinkler saker knallhardt blir beskyldt for falskhet. Effekten kan i prinsippet være lik: en tendensiøs overskrift eller bildebruk kan formidle det samme som en falsk artikkel, uten å egentlig begå noen faktiske feil.
Problemet for de seriøse mediene, la oss si medlemmene i Redaktørforeningen, er at dette er virkemidler de selv benytter daglig.
Det er vanskelig å være redaktør, for målet kan ikke være at mediene skal la være å vinkle. Ideen om en ekte objektiv posisjon er meningsløs. Det aller viktigste, subjektive grepet mediene uansett gjør, er utvalget av saker. I tillegg er absolutt alle valg av begreper, bilder, historier, fakta og betoning av betydning, og det lar seg ikke gjøre å peke ut en objektiv standard.
Derfor reguleres i stedet mediene slik: Det du forteller må være sant. Du skal etterstrebe å ha begge sider i en konflikt til stede i teksten. Og, viktigst av alt: Det skal være mange ulike medier som representerer mange ulike vinklinger der ute.
Så lenge det var håpløst dyrt å distribuere sine egne nyheter, var dette siste mer et festtalepoeng enn en realitet. I dag er virkeligheten en annen, og i konkurranse med de som tøyer disse idealene har de etablerte mediene begynt å glippe stygt på denne etikken.
Det er mye å si om de store strukturene som må til for å rette på dette. Men det er også mange små ting mediene bør gjøre for å styrke sin egen etterrettelighet. Disse lavthengende fruktene er mer tekniske enn etiske, men de har alle den samme effekten: De motvirker at sakene de trykker blir spredt i form av misforståelser på sosiale medier.
Ti tiltak
Redigeringshistorikk. En sak skal selvsagt kunne redigeres fritt frem til den publiseres. Idet en versjon av saken er publisert, skal absolutt alle redigeringer være synlig for leseren. Endringer i saker og saker som forsvinner fra nettet igjen danner grobunn for konspirasjonsteorier og gjør at sjarlataner på sosiale medier kan påstå hva som helst om hva som har stått der før.
Steder der saken har blitt endret, må merkes, gjerne slik at man kan trykke på teksten for å få opp de tidligere versjonen av avsnittet eller setningen.
Vinklingshistorikk. Sakenes overskrift, bilde og ingress leses av flere tusen ganger så mange mennesker som selve teksten. Samtidig er det vanskelig å holde oversikt over de mange, mange ulike måtene sakene blir presentert på av det samme mediet, i forsideteasere, nyhetsbrev, mobilvarsler og så videre. Alle disse presentasjonene er viktigere enn innholdet, og man må holdes til ansvar for dem. Derfor skal de være tilgjengelige og koblet til saken.
Sjangerforklaringer. Folk flest aner ikke forskjell på kommentarer, debattinnlegg, kronikker, reportasjer, NTB-meldinger og satire. Dette er ikke et problem man kan gjøre noe med på en enkel måte, men det er noen skritt som kan gjøres. Et av dem er å utvikle standardiserte forklaringer på sjangrene, og sørge for at alle artikler merkes med sjangeren, med en liten informasjonsboks som gir en lengre beskrivelse. Sjangeren bør også inn i hver eneste deleingress, slik at den kommer tydelig frem i delinger i sosiale medier. Det er gøy med de som ikke skjønner satire, men det er egentlig ikke så gøy når de fleste aldri skjønner at «nyheten» ikke var virkelig. Tilsvarende er det sikkert god «stoppeffekt» i en slående og knallhard påstand i et debattinnlegg, men det er ikke bra når de fleste tenker at det er fakta.
Forby klikkbasert måling. Dette er mer utopisk, men frontredigereren eller nyhetsbrevskribenten er overraskende ofte målt på hvor mange ganger hun klarer å få brukeren til å trykke på en overskrift. Det gir helt forutsigbare responser som appellerer til reptilhjernen vår – sex, fare, humor, raseri. Til og med NRK arbeider med «ragebait» som teknikk, der sakene består i responser på en påstand eller «trend» som i beste fall gjelder noen få mennesker på twitter. Slike saker blir ikke til ved at en redaksjon har satt seg ned for å finne ut hva som bør dekkes. De blir til fordi en redaksjon har satt seg ned for å finne ut hva som «fungerer digitalt», og måler det med klikk, reaksjoner, tomler og spyemojis. Slutt å belønne de ansatte som får mange til å klikke.
Følg virale saker og endre introduksjonen. Av og til opplever medier at saker lever sitt eget liv i en eller annen subkultur på nettet. Det gjelder spesielt satire og debattinnlegg, men kan i prinsippet gjelde alle typer saker. Det er en smal sak å oppdage at leseren oppdaget saken via et sosialt medium. Opplys om at det er satire i en varselboks, ikke ulik den som mange har innført om gamle saker.
Rett opp gamle feil. I gamle dager måtte man trykke rettelser i nye utgaver av avisen. I dag har man en plikt til å holde publiserte saker oppdatert om fakta. Det gjelder selvsagt bare der man har opplyst noe som et faktum – man skal ikke rette gamle nyhetssaker om en rettssak med opplysninger som kom senere i rettssaken, for eksempel. Men dersom man oppdager at noe var feil i en sak allerede da den ble publisert, bør det rettes, for å unngå at saken blir kilde for å vedlikeholde feilen. Se også punkt 1.
Vis kildene. Det er naturlig at aviser på papir ikke hadde for vane å trykke kildelister til sakene, men det er ikke godt nok at journalister slipper unna med å henvise til «en rapport» eller «i et intervju med X». For eksempel ble norske medier for relativt kort tid siden lurt til å tro at Bill Gates hadde kjøpt en båt (noe de, av en eller annen grunn, fant nyhetsverdig). Om mediene oppga kilder – og journalistene sluttet å tro på medier som ikke gjør det – ville en slik nyhet aldri kunne gått viralt i de presumptivt redaktørstyrte, ærverdige mediene.
Kildelister er kjedelig prosa, men de bør være tilgjengelig. På nettet er det helt uproblematisk å gjemme dem. Og alle redaktører bør uansett ha som krav til sine journalister at de noterer ned hvor opplysningene de bruker stammer fra mens de arbeider. Det er ikke lett å rekonstruere de to hundre fanene i ettertid.
Og når man er i gang med dette: Veldig, veldig ofte viser saker om forskning til en rapport ved å lenke til et annet medium sin dekning av rapporten. Det er selvsagt god kutyme å vise til hvor man oppdaget rapporten, men for brukeren er det viktigere å komme til forskningen i seg selv. Forskning har også langt mer stabile URL-er enn tilfeldige nettsider, slik at man slipper at lenkene råtner.
Her har forøvrig journalistenes arbeidsverktøy ofte helt grunnleggende mangler, så journalister som ikke gjør dette i dag har en unnskyldning. Både på dette punktet og punkt 1 trengs det skriveprogrammer som minner mindre om Word og mer om de systemene programmerere og akademikere bruker for å holde styr på hver minste endring i programvare og artikler. Interesserte mediehus får ta kontakt ;-)
Sett leserne i arbeid. Som de fleste journalister kan skrive under på: Svakheter i artikler blir stort sett oppdaget ganske raskt av noen lesere. Dette kan forbedres. Responsive systemer for å melde inn feil og mangler vil øke kvaliteten på det som publiseres. La folk klikke på avsnitt og melde inn at det mangler en lenke, at oversettelsen fra russisk er upresis, eller at journalisten har latt seg lure av en avisand. Lag gjerne et system der brukere får poeng for rettelser som blir rettet, og straffet for rettelser som bare er spam. Det er en mye bedre brukeropplevelse enn å sende mail til journalisten, som akkurat har tatt seg langhelg etter å ha jobbet med den store saken, og derfor videresender til en vikar på desken som ikke vet om han kan endre på en publisert sak og så videre.
Tallmaterialer er en del av saken. Dette bør inn i Vær varsom: Hvis saken er basert på et analysert tallmateriale av noe slag, skal datasettet publiseres. Amatørstatistikken som bedrives i redaksjonene er til tider viktig journalistikk, men altfor ofte får leseren bare presentert tallene i en slags fortolket form, der høydepunkter skrives ut i tekst. Det er pedagogisk viktig og riktig å skrive det ut som prosa, men når man går fra harde tall til en fortelling om tallene oppstår det som statistikkeksperten Kaiser Fung kaller «story time», og der begås det overtramp og feil. I akademia har man i lang tid oppdaget sjokkerende misbruk av datasett, der trauste forskere blir tatt i å tyne dataene slik at de gir noen oppsiktsvekkende resultater. Akkurat den samme logikken gjelder journalister, som belønnes for det oppsiktsvekkende.
Igjen kan mediene stole på at leserne vil ta seg tid til å etterprøve konklusjonene og de statistiske metodene. Tro meg – det vil være småfeil i alt man gjør. Med offentlige datasett får man rettet opp slurvefeilene samtidig som man stenger for dem som prøver å jukse seg til status og oppmerksomhet.
Sitatpraksis. Det er mulig at det en gang var fornuftig å ha to ulike typer sitater i norsk presse, der de med sitatstrek (–) gjengir «meningsinnholdet» mens de med anførselstegn angir direkte sitater. Den tiden er definitivt forbi. Sitater må være direkte sitater. Dette forslaget til revidering av Vær varsom-plakaten ligger allerede på bordet, men det er ingenting i veien for å begynne allerede nå.
Disse tiltakene løser ikke problemet. De er oppdateringer av journalistikk i praksis, i møte med problemet. Disse rutinene, som mange er hentet fra it-utvikling og akademia, virker selvsagte. Når mediene som påberoper seg å være etterrettelige stritter imot dem, gjør de det altfor lett å være en mediekritisk fake news-nihilist.
Å være en profesjon betyr å definere de profesjonelle standardene, både teknisk og etisk. Bare de som viser seg verdige til denne merkelappen får denne privilegerte posisjonen. De andre yrkesgruppene må finne seg i å reguleres i detalj. Journalistikken risikerer mye, nå som de fleste institusjonene har panikk. Det er mange som godt kan tenke seg å regulere mediene mye sterkere enn de er i dag, og som kan tenkes å utnytte krisen.
Det eneste som hjelper, på lang sikt, er å vise at egenstyringen fungerer.