Om profeter i bur: Sannhet, kildekritikk og demokrati i internettalderen

Dette er manuset til et foredrag jeg holdt på Litteraturhuset i Oslo lørdag 18. mars.

Dette skal handle om «fake news». Men først skal vi reise.

I.

På en slette, ved en elv, i det nordvestre hjørnet av det som i dag er Tyskland, litt øst for Nederland, mellom Dortmund og Bremen, ligger Münster. Vi skal til denne lille byen fordi den opplevde å bli snudd på hodet av en plutselig forandring i kommunikasjonsteknologien. For å være mer nøyaktig: Trykkpressen.

I år er det fem hundre år siden Martin Luthers angrep på den katolske kirken satte i gang reformasjonen og protestantismen. Det var selvsagt ikke bare trykkpressen som gjorde Luthers prosjekt mulig. Men det ville ikke vært mulig uten. Ideen om at hver og en burde få lese Bibelen selv og gjøre seg opp sin egen mening, kan kanskje ha kommet før teknologien som gjorde det mulig å få til i praksis. Men ideer som virker helt umulige, helt håpløst science fiction-aktige, har en tendens til å dø raskt. Ideer som ligger akkurat utenfor det vi får til i dag, derimot, de mobiliserer. Og ideen om å begynne å trykke bibler på tysk – den fikk ben å gå på.

Den katolske kirken hadde sentralisert makten ved å kontrollere kriteriene for sannhet. Guds ord var sannheten, men de måtte tolkes. I tillegg til å være forbeholdt de som kunne latin, var tilgangen på selve boka begrenset til de som kunne produsere et eksemplar. Før trykkpressen var det et årsverk.

I dag er det lett å se hvordan kontrollen med Guds ord var et politisk maktinstrument. Men legg merke til dette poenget – det blir viktig senere: Selv om deler av den katolske kirken var mest opptatt av å holde på makten, var både prester og vanlige katolikker også oppriktig bekymret for hva som ville skje, dersom Guds ord skulle bli lest og fortolket av legmenn. For det er kjernen i Luthers prosjekt: Folk flest må lese Bibelen, og det er bare Gud som kan dømme.

En av de tingene som kunne skje om folk fikk tolke selv, skjedde altså i Münster. I tillegg til lutheranere og katolikker, fantes det andre, mer radikale grupper. Anabaptistene er en av dem. De spredde falske sannheter, feillesninger av Guds ord, ville nok en katolikk på 1500-tallet sagt. De mente slike grusomme, teologiske makkverk som at nattverden ikke faktisk var Jesu legeme, og at folk ikke kunne bli kristne bare fordi foreldrene tok dem til dåpen, altså at en kristen er en som aktivt har latt seg døpe i voksen alder. Derav anabaptist – døpt på nytt.

Anabaptistene var ledet av en profet, Jan Mattias, en ekstremt høy, bredskuldret bakersønn fra Amsterdam som knapt kunne formulere forståelige setninger (om man skal tro katolikkene), men som preket et radikalt, teologisk-politisk program, et program så radikalt at det tre hundre år senere skulle hylles av kommunister: Eiendom var synd, byer skulle styres av fellesskapet, sannheten måtte folk finne selv i Bibelen, presteskapet og kirken var korrupt. Og etter en serie konfrontasjoner med biskop-prinsen, som styrte Münster etter føydale ordninger, tok anabaptistiske elementer kontroll over byen, og inviterte inn Jan. De knuste kirker, endevendte gravene til gamle prester. Og, interessant for vårt tema: De brente alle andre bøker enn Bibelen på tysk. Andre kommentarer og analyser var fordreid og forkludret av elitene som skrev dem. Ekte analyse måtte rett til kilden.

Fra 1534 til 1535 styrte de byen, og det endte i tragedie: Jan Mattias døde etter å ha fått en åpenbaring om at han skulle møte hæren alene. En ny Jan tok over, og revolusjonen åt sine barn: Den radikale teologien ble til polygami og dødsstraff for alle mulige synder, inkludert å snakke stygt om ledelsen i byen. Drap og lidelser fulgte. Den vedvarende beleiringen til sult. Og til slutt hang de der, de gjenværende lederne for opprøret, til skrekk og advarsel, dinglende i bur over markedsplassen i Münster. Burene henger der ennå. Fortsatt til skrekk og advarsel.

II.

Lederklikker som har vent seg til å ha en slags kulturell definisjonsmakt, og folkelige, radikale grupper som vil bryte med det de ser på som elitenes monopol på å bestemme hva som er sant, og hva som blir spredt fra «prekestolene»: Vi har altså sett det før. Men det er også flere paralleller: En ny teknologi som plutselig gjør det mulig å koble folk rett på brannslangen, som engelskmennene sier det. Militante profeter som gjør våpen av disse faktaene, ved å sitere det som passer med prosjektet.

Men en annen parallell er vanskeligere for oss å se i dag. Vi, også de av oss som er kristne, er postmoderne nok til å se at de ulike lesningene av Bibelen som historisk situerte, subjektive lesninger av komplekse fenomener i virkeligheten. Men en observatør i 1535 ville også ment at dette handlet om fake news: Det er ikke uten grunn at det nye testamentet selges under tittelen Gode Nyheter. Bibelens status som sannheten var ikke bestridt av noen aktører. Anabaptistene argumenterte med at katolikkene bokstavelig talt var styrt av Satan for å fordreie Guds egentlige mening. At katolikkene mente anabaptistene var lurt av Satan, sier seg selv.

Radikal betyr bokstavelig talt å gå til roten, radix. Ved roten er strukturen ganske enkel, mens treet over bakken deretter kan ta mange fasonger. Det er en typisk feilslutning, relevant for dagens tema, at det som er nærmere roten, nærmere kilden, må være mer sant. Det er mer enkelt. Men det er ikke mer sant.

Sannhet og fakta er ord vi later som vi forstår, uten videre definisjon. Ingenting kan være mer usant. En enkel forståelse av disse ordene, litt fritt etter Aristoteles, går slik: Sanne påstander er satt sammen ved å logisk kombinere andre sanne påstander. Når du kommer til en påstand som ikke er en kombinasjon av andre påstander, er du ved et faktum. Men det kan ikke være slik vi bruker ordene til daglig. Komplekse ting sies å være fakta, og helt radikale, altså u-komplekse, ideer erklæres som sannheter. I praksis kan bare banale og helt uinteressante ting faktisk sjekkes til bunn, til roten.
De samme faktaene kobles sammen på ulike måter. Ta for eksempel alle intervjuer og reportasjer om Brexit fra bakken i England. Alle elementene i dem kan være faktiske og sanne, men ingen kombinasjon av disse gir oss en entydig sannhet om Brexit.

Når folk i dag snakker om «postfaktasamfunnet», mener de ikke et samfunn der det er færre fakta. Vi har aldri vært så nær brannslangen av faktaopplysninger. De mener et samfunn der det ikke er enighet om at en del grunnleggende påstander er sanne. Men problemet er at vi aldri gikk via et faktasamfunn, definert sånn. Alle samfunn har uenigheter om hva som er sant. Bare samfunn som har gitt en enkelt autoriteten til å beslutte hva som er sant, kan få enighet om noe så komplekst.

Det er forskjell på debatten om Jan Mattias' bibelforståelse og diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte, for å bringe oss inn i nåtiden. Men det er likheter, også. Klimasaken har sine kirker, profeter, opprørsbevegelser, idoler, sannheter og trosbekjennelser. På begge sider. Når vi skal snakke om kildekritikk i internettets tidsalder, er det derfor dit vi må. Ikke til «hva er sannhet», men til «hva er det vi tror er sannhet, og hvorfor».

III.

Så, kan vi ikke bare Google det?

(Videoen som det refereres til er nå forsvunnet fra YouTube)

En google-tilkoblet boks du kan snakke til, besvarer deg med alle fakta du har lyst på. Er det republikanske partiet fascistisk, spør brukeren. Google googler, og finner svar – fra et debattforum. «Yes, the Republican party openly suggests a one-party rule over xenophobic masses and a charismatic dictator similar to Hitler. The Republican Party would have to completely scrap the Constitution for that, which is extremely likely, as they clearly hate the Constitution.» Svaret er til og med ment som en sarkastisk kommentar til den helt vanvittige «debatten» som foregår der inne.

Eller som han lille gutten som nettopp leverte inn hjemmeleksen, der oppgaven var å finne navnet på USAs første president. Svaret? Getty Images, som ganske riktig var bildeteksten under bildet av USAs første president.

Å systematisere all verdens kunnskap – det er det som er målet til Google. Og så klarer de ikke bedre enn dette? Hva har gått galt? Vel, algoritmen deres blir trolig lurt av et klassisk problem: Generell versus spesiell kunnskap. Google kunne, burde, resonnert via et stort tilfang av komplekse kilder til kunnskap. Hvordan ordlegger de seg, hvilken ideologi erklærer de seg selv som på hjemmesiden, hvilke andre partier er de koblet til, og så videre. Men hvem av dere vil forsøke dere på å lage en sånn algoritme – hvilke kritere er riktige? Og så gjøre det for alle tenkelige spørsmål? I stedet har vi da søketreffet på debate.org, der hadde noen stilt akkurat riktig spørsmål: Er de fascister? Og dermed skårer det svaret bedre. Det er en god algoritme hvis du lurer på om du kan bruke maismel i stedet for hvetemel i en oppskrift. Noen har lurt før, og noen som vet har svart. Det er ikke en fullt så god idé i statsvitenskapen.
Men googlealgoritmen slår ikke feil fordi den er lite menneskelig her. Det er nettopp dette dilemmaet som fører oss mennesker villspor, stadig vekk. Vi vet noe spesifikt, og bruker det som brekkstang til å forstå noe generelt. Det er vanskelig å resonnere fra noe smått du vet til noe stort du ikke vet, men det er umulig å resonnere fra noe du ikke vet til noe annet du ikke vet. Vi har ikke noe bedre alternativ. Problemet er at vi faller for spesifisitetsfella.

IV.

«Hva er en fascist» er et spørsmål jeg måtte ta stilling til da jeg redigerte antologien Motgift, som altså skulle være et svar på de mest utbredte påstandene i kontrajihadismen, som blant annet finnes i Anders Behring Breiviks kompendium. Ideen om at vi må tilbake til fakta møter kraftig motbør i kompendiet. Jeg begynte faktisk med en idé om å ettergå og finne kilder på påstandene i artiklene. Og for all del, det kryr av faktafeil. De gale tallene er helt avgjørende i påstandene om demografisk utvikling, for eksempel. Men jeg tror de fleste kan være enig i at uansett fakta, ville artiklene i kompendiet kommet til samme konklusjoner. Og viktigere: De fleste artiklene hviler på ingen måte på fakta, men på det som holdes som sannheter. Jeg tror også det er verdt å innse at det gjelder de aller fleste intellektuelle prosjekter. Vi vet dette inderlig godt fra psykologien: En reelt åpen og ærlig søken etter sannhet kan bare forekomme i et sinn som fundamentalt er frakoblet enhver interesse i saken. Men da blir spørsmålet: Hvorfor skulle de gidde?

Når en venstrevridd blogger skriver artikler om hvordan USAtan og kapitalistene står bak forjævligfiseringen, er det ikke så interessant om det er galt, som sådan. Om kapitalismen har skylden er avhengig av hvordan du definerer forjævligfiseringen, for å begynne ett sted, og kapitalismen, og skyld, og så videre. Men også når vi i mainstreammediene, som vi tydeligvis heter nå for tiden, er det vi skriver sant eller usant innenfor tolkningsfellesskap. Kanskje enklest er det å se dette når vi snakker om klimaendringer. Påstandene om klimaendringene som vi – eller, i hvert fall, jeg og min boble – anser som sanne ville vært ansett som radikale, ekstreme, latterlige i en parallell verden, for eksempel Norge anno 1997. De grunnleggende, fysiske lovene har i samme periode forblitt uendret, så vidt meg bekjent.Ideen om at det har fantes et faktabasert tolkningsfellesskap som akkurat nå blir utfordret av et ikke faktabasert står ikke til troende.

Ingenting av dette betyr at fakta er uvesentlig, for all del. Løgn er løgn. Men poenget er at de interessante debattene dreier veldig sjelden om hva som faktisk har skjedd, men hvorfor. Nyansene i fortolkningen: To biler kolliderte, et rent faktum, sant? Men også: En bil kjørte inn i en bil. En sjåfør sovnet ved rattet og drepte en annen sjåfør. En farlig sving kostet enda et liv. Og så videre.

V.

Nok kritikk av kritikken. Vi er også ved et livsfarlig sted for demokratiet. Det skyldes delvis at vi alltid befinner oss ved et livsfarlig sted for demokratiet. Men det betyr jo ikke at det er uinteressant å finne ut hvorfor vi er der akkurat nå.

Jeg snakket om at ideer gjerne følger teknologier som gjør dem mulige. Det samme gjelder styresett. Det moderne, liberale demokratiet henger nøye sammen med et helt spesifikt sett av historiske betingelser, der massemedier, masseutdanning og en grønn revolusjon som knuste den tradisjonelle befolknings-bremseklossen «matmangel» i hvert fall virker helt nødvendige.
En kjapp avstikker til føydalsamfunnet: Kommunikasjonsteknologisk henger føydalsamfunnet sammen med skriftlighet, men med en-til-få-kommunikasjon. En konge måtte styre ved å kommunisere til en liten gruppe, ikke ved twittermeldinger for å oppildne folket. Det liberale demokratiet på den ene side, men også den totalitære, detaljstyrende staten, kan oppstå først da vi fikk tilstrekkelig effektiv en-til-mange-kommunikasjon. Med it-revolusjonen står vi overfor en ny kommunikasjonsrevolusjon, litt skjematisk beskrevet som mange-til-mange. Den gjør nye styringsformer mulige. Det betyr ikke ønskelige. Eller nødvendige. Men mulige.

Dette er hentet fra Jonathan Albright, en forsker og journalist. Det viser lenkestrukturene rundt en haug med nyhetssider i den amerikanske presidentvalgkampen. Disse sidene har kanskje ikke plaget oss i Norge allverden ennå, men de ble et kjempefenomen i USA, og adskillige artikler er skrevet om dem. Noen ble drevet av noen makedonske ungdommer, kun for å tjene penger på annonser. Noen er koblet til russiske myndigheter. De mest avslørende eksemplene er en del tvillingsider som refererte til akkurat de samme nyhetene, men én overskrift og tekst som var enig med høyresiden og en versjon som var enig med venstresiden. Det er stordriftsfordeler å hente, også i løgnproduksjonen.

Her snakker vi om disse falske nyhetssidene som sprer propaganda på Facebook. Men de samme mekanismene gjelder all propagering av villedende og feilinformasjon på nettet, så jeg tror mine poenger her treffer mer generelt.
Hovedtyngden av sider er ikke disse pengemaskinene, men sider som definitivt har interesse i utfallet. Det er kampanjesider. De er på en skala fra noe som egentlig mest ligner partipressen fra den norske etterkrigstiden, til mer rabiat og ensidig propaganda.

Disse lenker tungt til de etablerte mediene, som vi ser. Mediene fungerer som nav og kilder til opplysninger, som deretter paketteres om og forklares slik at de skal bli spredt vidt og bredt på Facebook. Lenkingen mellom og rundt bidrar til å løfte sakenes kredibilitet, slik de forstås av Google, Facebook og andre. Nettverket i bildet vi ser på skjermen er «gravitasjonskalibrert», slik at en side som lenkes kun fra venstre blir liggende helt ute i blå fløy, mens sider som lenkes kun fra høyre blir liggende kun på rød fløy.

Denne lenkingen gjør også, forøvrig, at det er verdifullt for RT og Fox å lage saker og videosnutter som kan brukes på denne måte.

Et fascinerende funn i Albrights forskning er at det er kraftig forskjell på sidene. Mens høyresiden har trukket noen sider – både nyhetssider som rt.com og Breitbart, men også Google og YouTube – helt inn i nettet sitt, ser det ut til at venstresidens fakenewsforsøk har manglet koordinering. Og venstresiden er, med Albrights ord, isolert fra kjernen i dette nyhetsnettverket. Om det finnes en boble, i dette systemet, er det altså en venstresideboble, der bare en liten blåfarvet klikk forholder seg til New York Times og Washington Post.

Det er ikke forsvarlig å trekke sterke konklusjoner om et slikt datasett, og i et foredrag om kildekritikk er det jo grunn til å peke på at hvilke sider du inkluderer i denne øvelsen vil være nokså kritisk avgjørende for utfallet. Tesen om en fake news-eksplosjon tas for gitt uten kritisk distanse.

Men la oss anta noen premisser her: La oss si at det eksisterte en gruppe etablerte medier som stod for en temmelig stor andel av informasjonsformidlingen i, la oss si, 1990. Og la oss si at en majoritet nå får nyhetene sine via internett. Og la oss si at Googles og Facebooks algoritmer fungerer slik at de belønner lenking og innsalg som skaper følelsesmessige reaksjoner. Om du da ville angripe de etablerte mediene, ville det være en vellykket strategi å bygge en haug med tett forbundne medier som forholdt seg til hverandre.

I økonomien snakker man om arbitrasje. Som så mange andre konsepter i økonomien, kan de ikke finnes i de perfekte markedene man modellerer. Arbitrasje oppstår for eksempel hvis en kjøpmann selger en liter melk for 10 kroner i én bod og en kjøper for 15 kroner i boden ved siden av. Da ville noen kjøpt all melka fra bod nummer én og solgt dem til bod nummer to, og stått igjen med en arbitrasje. Dette forklarer at prisforskjeller ikke kan oppstå, men blir solgt for markedspris. Noen burde egentlig fortelle dette til butikkene.
Men altså, poenget her var at det samme konseptet også fungerer i markedet for måter å oppnå makt og penger på. Nå er det åpenbart ikke så enkelt i praksis, at alle ideer som kan oppstå vil oppstå, og de beste vil overleve av seg selv. Men det har likevel noe for seg. En politisk strateg på høyresiden som bare sier nei til å kaste seg på den nyeste propagandabølgen kan selvsagt velge å gjøre det, av en eller annen grunn. Men han blir etter hvert ikke valgt. Bare spør Jeb Bush.

«Ingenting ved måten et fritt marked fungerer på favoriserer sannhet», skrev Kjetil Jakobsen i Morgenbladet forleden, a propos Mediemangfoldutvalget. Det er for strengt. Troverdig rapportering om faktiske forhold er ikke en helt håpløs forretningsidé. Men Jakobsen berører et helt sentralt poeng: Fra markedets ståsted er ikke sannhet en verdi i seg selv, mens det å fremstå troverdig er det. Å snakke sant bør jo, forhåpentligvis, føre til troverdighet (men doktor Stockmann vil nok påpeke her at det i så fall er i gjennomsnitt og over tid).

Å fremstå troverdig er blitt vesentlig billigere med internett. Slik det å fremstå som en bibellærd ble billigere av trykkpressen.

Det er også et annet problem ved markedet for nyheter. Det belønner, vel, nyheter, og det eksklusive. Men vi vet at mye rapporteres feil i første omgang. Når vi snakker om feik njus versus de ekte mediene, må vi ikke glemme alle feilene i ekte rapportering. Det er også slik det skal være! Budskapet har aldri vært «det finnes mange løgnere der ute, så sensurer alle andre enn oss i Morgenbladet og VG og NRK». Budskapet er «det finnes mange løgnere der ute, så stol ikke på noen. I stedet er vi åpne om metodene vi har brukt slik at alle kan ettergå det vi skriver». Men for både enkeltjournalister og mediehus lønner det seg mest å gå videre til nye nyheter, ikke å ettergå de andre medienes rapportering. Det er liten verdi at metoden vår er etterprøvbar så lenge ingen etterprøver!

Det samme fenomenet gjør seg også gjeldende i den form at de fleste saker har ekstremt kort levetid. Oppmerksomheten om en hendelse, selv en viktig en, er kort og intens, før vi går videre til neste sak. Det gjør løgnerens jobb mye enklere.

VI.

Jeg begynte dette foredraget med en anekdote fra Münster. Det er ikke tilfeldig at jeg gjorde det. Vi mennesker lar oss berøre av fortellinger, bare spør Anders Magnus. Det gjelder selvsagt i like stor grad de som forteller en annen historie enn Anders Magnus, også. Det gjelder meg. I jobben som journalist er det her tyngden av opplæring og oppmerksomhet legges inn: I å fortelle historiene våre. Det betyr ikke at vi forsøker å villede eller forlede. Vi prøver bare å lede leserne våre inn i teksten. Vi prøver å gjøre et publikum som ikke visste at de var interesserte, interesserte i et tema. Vi snakker om BBI – boring but important – og hvordan vi får disse avsnittene med tall, fakta, bakgrunn, kunnskap bakt inn slik at leseren ikke merker det.

Det er ikke noe galt ved disse teknikkene. Journalistikken må være engasjerende, fordi vi lager fortellinger om viktige ting og konkurrerer med alt det andre folk vil bruke tiden sin på, som candy crush. Men det kreves ekspertkompetanse innenfor et domene, før du kan skille mellom en slik fortelling som er rent jug eller vill villeding, fra en åpen og ærlig utforskning. Og premisset her er selvsagt at leseren ikke er ekspert fra før av, da ville det neppe vært noen vits.

Det kan være så små fortellinger som det Kaiser Fung, mannen bak Numbers rule your world, kaller story time, når tallene er lagt frem og en fortellerstemme skal forklare hva disse tallene betyr.

For eksempel skriver oslopolitiet i en analyse av anmeldelsene for første halvår 2016 at antallet voldsanmeldelser er opp 9,6 prosent. Neste setning forklarer at politiet har hatt en økt oppmerksomhet om å avdekke vold i nære relasjoner, og det er en 21 prosent økning i slike anmeldelser.

Å lese bare tallet, eller å lese den med story time, er vilt forskjellig. Så, bør vi slutte å forklare tall og fakta? Nei, for alternativet for hjernen er ikke å ikke fortelle historiene og gi de sammenheng. Alternativet er å sette de inn i kunnskapsnettverk som eksisterer fra før. Innlagringen i hukommelsen, enda et tema jeg har høyst overfladisk kunnskap om og som dere naturligvis må ta med en klype salt, foregår i et nettverk av sammenflettede nevroner som ligner litt på lenkenettverket vi nettopp så på. Forbindelser som fyres, la oss si forbindelsen mellom ullete dyr og sau, forsterkes når den brukes, for eksempel når vi tenker på sau, eller når vi tenker på lama, eller synger bæ, bæ, lille lam. Nye opplysninger trenger altså å aktiveres jevnlig for å inkorporeres i det eksisterende nettverket av påstander og kunnskap. Opplysninger som strider mot de mest etablerte fortellingene i hjernen vil ha det veldig vanskelig der. En mulighet er å lagre dem som et unntak, slik vi må lære unntak fra at fugler flyr når vi lærer om pingviner. En annen mulighet er å putte dem inn i et forklaringsnettverk om løgn. Om en person jeg ikke stoler på, la oss si Putin eller Trump, forteller meg noe jeg virkelig ikke tror er sant, skal det mye til at jeg velger å ettergå alt jeg tror er sant på nytt. Jeg velger å heller lagre det under sannsynlige løgner.

En overbevisende historie har derimot langt bedre sjanser enn en løsrevet faktaopplysning. Om vi journalister faktisk mener at vi møter, opplever og rapporterer vesentlige forhold, må vi altså pakke dem inn slik at de kan gi mening for folk.

VII.

Men det er også her viruset kommer inn. First Draft News, et stort partnernettverk som forsøker å bidra til mer kompetent håndtering av nyheter online, peker på sju typer av falske nyheter:

Verifikasjonsnettverk, som det franske Décodex, som ved hjelp av åpne kriterier skal bidra ved å ettergå saker og gi dem godkjentstempel, kan være en idé. Men det er også å lefle med noe livsfarlig. Er det «feik njus» å benekte menneskeskapte klimaendringer, for eksempel, på redaksjonell plass? Kanskje vil mange mene det bør være det. Men ta et annet eksempel med stor, vitenskapelig konsensus, som at frihandel gir økonomisk vekst. Skal vi ha overdommere der? Intuitivt tenker vi oss at de skal ettergå konkrete fakta, men hvor trekker vi linjen?

Er vi komfortable med at den linjen fra nå skal trekkes av Facebook? Facebook, som senest i forigårs nektet Morgenbladet å annonsere for et intervju om Elizabeth Warren? Riktignok ikke fordi det var feik, men fordi språkbruken var for sterk. Annonsen gikk gjennom da jeg endret ingressen fra «-- Jeg banner på at jeg skal holde Donald Trump ansvarlig» til «-- Jeg skal holde Donald Trump ansvarlig». Skal vi ber disse om å innføre et system for å stemple innhold som sant eller usant? Vi, som for eksempel publiserte en hel satirisk reportasje om hvordan Strömstad var et IS-bol? Feik? Jepp. Ble noen lurt? Nei.

Jeg tror prosjekt kildekritikk er avhengig av å spille mer på lag med den teknologiske utviklingen. Å gjøre Mark Zuckerberg til paven som får definere sant og usant er ikke bare fåfengt, det blir vår undergang. Systemer for å ettergå opplysninger må ta inn over seg at det er masse-til-masse-kommunikasjon vi er inne i. Det må logisk nok involvere massene. Og det må sørge for at flere har et rykte og en troverdighet å forsvare.
I it-sikkerhetsbransjen står man overfor noen lignende problemer. Svindler og passordinnbrudd florerer. Ingen er til å stole på. Å stoppe alle lekkasjer og innbrudd i passorddatabaser er utopisk. Løsningen har vært å gjøre det mer kostbart for angriperen. Algoritmene som må til for å teste passord mot passorddatabasene er såpass kompliserte at en angriper må bruke masse tid og datakraft på å avsløre et passord. Så mye tid og penger at det sannsynligvis ikke lønner seg.

Det er akkurat det mediene har vært: En maskin som gjør det kostbart å drive med løgn og umoral. Fordi folk vil lese avsløringer, er det også en selvgående maskin.

Men jeg tror vi er for opptatt av informasjonsstrømmene nå. Det er påfallende hvor lite vi til sammenligning bryr oss om beslutningsprosessene. Den overfladiske involveringen i politikk som folk inviteres til av våre demokratiske systemer, stem og glem hvert fjerde år, virker utdaterte – og helt åpenbart tilpasset en en-til-mange-kommunikasjonsteknologi.

Hva skal disse masse-til-masse-systemene være, da? Jeg vet ikke. Men jeg tror vi må tørre å prøve ut mange ideer, slik århundrene etter trykkpressen så en oppblomstring av ulike styresett. Muligheter som ikke var tenkelige da alle de liberale grunnlovene ble skrevet, altså på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, er mulige i dag. Men de er stort sett uforandret! Kan vi virkelig fortsette å hvile på at «demokrati» ikke er perfekt, men det beste vi har, som om «demokrati» var et entydig begrep som pekte på et entydig system?

I møte med løgnene og den rasende digitale mobben, er det naturlig å reagere ved å klamre seg til de etablerte, kjente strukturene. Til paven og kirken. Men anabaptistenes visjon om et postføydalt samfunn vant tross alt frem, til slutt. Og Luthers ideer om hvem mennesket skulle svare for, er ikke lenger opposisjonelle i en statsvitenskapelig forstand, selv i katolske land.
Så det får være utfordringen. Den teknologiske revolusjonen har på ny gjort massen til en uregjerlig kraft, med den tradisjonelle maktteknologien. Den frigjorte kraften kommer til å få utløp. Om ikke politiske tenkere, minst like modige som de demokratiske grunnlovsfedrene ved slutten av 1700-tallet, utnytter dem for det progressive, vil de bli brukt for andre formål.

For mer om Münster anbefales The Tailor-King: The Rise and Fall of the Anabaptist Kingdom of Muenster av Anthony Arthur.