Standhaftige soldater
Det nærmet seg slutten på den aller første marsjen for borgervernforeningen «Odins soldater». I løpet av natten hadde soldatene gjort sitt for å bringe fred til Tønsbergs lovløse gater. Det hadde virket. Ikke en lyd å se i kveld heller. Ikke en eneste asylsøker på jakt etter bestemødre å voldta.
En ung soldat tente en sigarett. Lighterens ild flakket, og i et glimt fikk han øye på noen, eller noe, på den mørklagte veien foran dem. Var det en grevling? Nei, det måtte være en fugl. Kanskje en kråke, men den var da for stor?
Han skrudde på den mandige, tunge lommelykten og rettet den forover, og kvapp til. I det iskalde lyset var den lett å se, men den var mye nærmere enn han hadde trodd. En ravn. Den største han hadde sett. Men... manglet den et øye? Ravnen åpnet nebbet. «Ta meg til sjefen din, gut.»
Den snakket! Med åpen munn og bulende øyne snudde Ratatosk på hælen, og løp mot general 'Tor'.
«Tor! Tor! Det er en ravn her, som...»
«App-app-app, menig Ratatosk! Hvordan tiltaler vi en overordnet i Odins soldater?»
«Men det er jo bare oss to...»
«App-app-app!»
«Tor, sir, tillatelse til å snakke?»
«Du har mitt øre, Ratatosk.»
«Jeg har observert en enøyd ravn, sir. Og den vil... vil snakke med deg.
'Tor' svarte ikke. Han var blitt kritthvit, og stirret bak ryggen på gutten. Den unge soldaten snudde seg. Der stod en eldgammel mann, kledd i filler. Han hadde bare ett øye.
Den enøyde sa:
«Eg råd gjev deg, Kulturkrigar,
råd du take,
til nytte om du er næm,
gode om du gjev gaum:
gøy ikkje mot gjest,
som hund ved grind,
tak imot trengande mann.»
'Tor' og 'Ratatosk' stod som forstenet. «Det gjekk ikkje inn, nei», sukket den gamle. «Då tek vi eitt til.»
«Vitlaus mann
vaker all natti,
tenkjer både opp og ut.
Han er trøytt og mod
når morgonen kjem,
og alt er flokut som før.»
Så fløy den gamle mannen sin vei.