Kongen og Keshvari

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari tok kjapt ordet for å styre forståelsen av hvem som vant asylbarnforhandlingene:

Sett i ettertid var [det at en håndfull familier får komme tilbake] en svært lav pris å betale for de betydelige endringene vi har fått i denne avtalen.

Og videre:

For resultatene av Frps politikk er at Norge hadde en nedgang på antall asylsøkere i 2014, mens resten av Europa hadde en betydelig økning.

Dette er Frp på sitt beste, målt i effektiv kommunikasjon. Tonen er direkte uanstendig sett fra de fleste partier, og velgeres, ståsted. Han kaller en eventuell hjemkomst for Shaimaa fra Jemen for en «pris å betale», og skryter av at Norge tar imot færre asylsøkere enn før midt i Syria-krig og store flyktningbølger.

Men politisk er ikke innholdet så kontroversielt. Arbeiderpartiet var lenge mot en ny sjanse for de utsendte asylbarna (men har blitt for, nå som den uansett er her og gjelder så få). Også den forrige regjeringen tok mål av seg å redusere asyltilstrømningen. Det som er nytt med Frp bak spakene, er at de sier direkte det som tidligere har blitt pakket inn i rødgrønn vatt.

Keshvaris innlegg, og utviklingen på feltet generelt, er forøvrig et veldig godt argument for at det faktisk har noe å si hvem som sitter i regjering. Analytisk har vi en tendens til å overdrive betydningen av samarbeidsavtaler, plattformer, stortingsvedtak og lovverk. Men det er til syvende og sist ministeren som tar beslutninger og tolker avtaler.

Men jeg er ikke sikker på at Erna Solberg gjør lurt i å la Frp fortsette å tolke avtalene med KrF og Venstre så fritt som de har gjort. Så langt har Anundsen bare såvidt brutt avtalens tekst. Når Knut Arild Hareide snakket om at han hadde fått til mer på noen dager enn det SV klarte på åtte år i regjering, vitnet det imidlertid om at KrF faktisk trodde de hadde lært en gammel Frp-hund nye triks. Men nå må det  herske en uggen følelse i KrF og Venstre om at avtalens ånd har blitt forlagt i Nydalen.