Når hysteriet kommer

Det er ikke lett for oss andre å forstå, dette hysteriet som igjen sveiper over landet. Alle med øyne og ører kan se at det dreier seg om svært sterke følelser hos fansen, men hva alle følelsene skal være godt for, er det vanskeligere å si.

I månedsvis har de holdt seg oppdatert seg på siste nytt om heltene, i både arbeidstid og fritid. Når dagen endelig er der, samles de utenfor de låste dørene i timesvis, for å brøle, hyle, synge og danse sammen.

De er heller ikke vanskelige å oppdage i bybildet. Om du skulle gå glipp av uniformene eller effektene, vil du neppe klare å ignorere støyen og trafikkaoset fansen genererer.

Det vakte oppsikt i utenlandske medier at norske arbeidsgivere tilpasser seg fansens ønsker, ved å flytte arbeidsoppgaver, ordne tv-skjermer og til og med ved å gi folk fri for å delta på festen. Men både ministre og eksperter forsvarer praksisen: dette er tross alt det de middelaldrende mennene lever og ånder for.

En psykolog uttalte denne uken at medienes fokus på fenomenet er en utfordring. Han ser på det hele som massesuggesjon, idoldyrking og gruppehysteri. Men han ville likevel ikke ta fra de middelaldrende mennene deres idoler, fordi det hele er så tett knyttet til overgangsalderens seksuelle oppvåkning.

Blant de som ikke har latt seg fortrylle av hårete legger, røde drakter, gress og lærkule, er det mange som finner stor glede i å rakke ned på fansens totale engasjement. Mange påpeker at Liverpool Football Club slett ikke spiller den beste fotballen her i verden – snarere vil en objektiv kritiker rulle en firer på terningen for de middelmådige spillerne, organisert i forutsigbar og kommersiell spillestil.

Men slik kan du aldri overbevise en ekte Liverpudlian. For en gruppe middelaldrende menn på Liverpool-kamp, som hylende og brølende kaster seg rundt hverandre fordi en ung mann fra et fjernt land har skåret, er alt annet som skrift i sand.