Ny og naken

Det kunn‘ ha vært godt det kunn’ ha vært trygt
Her mellom fjell og fjorda.
Kem kan vel berge dagen din?
Kem kan vel berge Jorda?

Så e det du, så e det du.
Ny og naken, kan du se
Kor stor du e?

— Halvdan Sivertsen: Ny og naken (1987)

Man kan kanskje ikke skylde på mediene i akkurat dette tilfellet, men det er talende for situasjonen og posisjonen til de politiske partiene at dette er toppoppslaget om de politiske kampene på landsmøtet til et av Europas mest radikale regjeringsparti. I seg selv ikke noe galt (kanskje) i å kle seg naken for saken, men når det blir bare slikt, da blir ikke debatten stor.

Og SV er et parti som er avhengig av de store sakene, den store ideologikampen, samfunnskritikken. Statsvitere og kommentariat har samlet seg om at «sakseierskap» er det sentrale begrepet for å forstå politikkens ebbs and flows, men det er en forenkling som på ingen måte fanger opp det viktigste: hvordan folk flyter mellom de forskjellige sakene. For SV kan det aldri fungere å bli bedre på flikkingen på velferdsstaten enn det Arbeiderpartiet eller Høyre er. For SV handler den politiske kampen først og fremst om å påpeke hvor lite viktig slikt er, målt opp mot de store spørsmålene.

Og her er noe av kilden til SVs regjeringsslitasje. Regjeringsapparatet, som inntil nylig utgjorde hele ledelsen i partiet, insisterer på at de gjør så mye viktig hver eneste dag. De gjør en forskjell. Og naturligvis gjør de det. Men SV, og SVere, trenger mer. På sitt beste er SV et parti som udogmatisk kritiserer det bestående. Som uredd taler etablerte sannheter midt imot. Og som uten blygsel innrømmer at velstand ikke alene er målet.

En slik idékamp er ikke lett å føre i en tabloid virkelighet, men den er enda vanskeligere å føre fra regjeringskontorer. Når SV er i posisjon til å forsvare milliarder til regnskogsbevaring er det bra. Men det gjør også at fokus flyttes vekk fra vekstkritikk, kritikk av verdens urettferdige fordeling, kritikk av systemet som gir oss den klimakrisa vi er inne i. Og med SV i regjering er det plutselig kaos på rødgrønn side som er vinklingen når SV vedtar uttalelser som tar for seg EØS-systemets kapitalisme-gjennom-dekret.

Politikk er det muliges kunst, sies det. Derfor handler sosialt engasjement i stor grad om å flytte grensene for hva «man» regner som umulig. De viktigste politiske slagene står derfor utenfor politikken an sich. Innenfor rammene av hva som er «mulig», fører logikken ubønnhørlig til at sakene forsvinner, og spillet kommer i forgrunnen.

For SV er det lite annet å gjøre enn å spille med. Man kan nekte, men det koster representasjonen på Stortinget. Det er all grunn til å gi all ære til alle de SV-politikerne som hver dag gjør denne jobben. Når Karin Andersen berger uførepensjonssatser og Kristin Halvorsen bygger barnehager, er det viktig, riktig og betydningsfullt. Det er arbeid og kamp også innenfor de ordinære politiske paradigmene. Ikke hold imot dem som kjemper disse kampene for oss at de også ønsket seg større forandringer.

Å dele analysen om at verden må endres, men la seg demobilisere fra handling fordi man ikke er fornøyd med hva SV har fått til siden 2005, er, når man kler det nakent, bare feigt.  Du må se hvor stor du er. Eller hvor liten.