Hvorfor fjerner vi ikke køen?

Det ser ut til at lengden på helsekøene igjen blir en viktig politisk sak. Opposisjonen mener at man skal kunne kutte helsekøene uten å betale mer ved å bruke private. Det står ikke til troende at den samme ressursinnsatsen skal gi mer behandling. De private institusjonene er ikke mer effektive enn de offentlige.

Selv har jeg stått i helsekø to ganger. Verken av gangene var noe problem. Begge tingene jeg «led» av kunne fint vente. Det plaget meg ikke og var ikke farlig. Mens jeg ventet, fikk akutte pasienter brukt CT-maskinen så raskt som mulig. Når det ikke var noen akutte, kunne de ta meg. Det å ha en kø, sikret en effektiv ressursbruk. Hadde de ikke hatt meg i kø, ville CT-maskinen stått ubrukt.

Dette er viktigere og mer fundamentalt enn vi kanskje tenker. Vi har begrenset med ressurser – særlig legeressurser. Om vi skal gå inn for et system med null kø, vil det ta ressurser fra noe annet, noen andre pasienter, eller kvaliteten på tjenestene. Et maksimalt effektivt system, i betydningen mest nytte-optimal avveiing, vil derfor ha kø.

Det er for eksempel mulig å unngå køa når du skal inn på fotballkamp. Vi kan bare doble prisen på billetten, og bruke pengene på mange ekstra portvakter. Men det at vi kan gjøre det, betyr ikke at det er ønskelig. Den optimale avveiinga mellom kø og effektivitet er et eller annet sted mellom null kø og uendelig kø, selv om begge endepunktene er mulige.

Dersom vi måler lengden på køa, som om det var én eneste kø, vil vi kunne se en slik effekt. Årsaken er at dersom enhver kunde kan ta med seg diagnosen og oppsøke en privat institusjon på statens regning, vil man miste muligheten til å prioritere ressurser i retning av alvorlige lidelser. Et slarkent kne eller syn som trenger korreksjon, som begge er lidelser som fint kan vente uten å få alvorlige konsekvenser, vil ikke vente i et slikt system.

Køer innenfor ikke tidskritiske lidelser er tegn på effektiv ressursutnyttelse. Dersom man aldri har kø, har systemet betydelig overkapasitet. Det følger av ren matematikk.

Dersom behov for behandlingen kommer tilfeldig, fordeler dette seg etter den såkalte Poisson-fordelingen. Ankomsten av nye pasienter er ikke lik gjennom døgnet, uka eller året. Videre er den ikke forutsigbar. Dersom man skal sikre en situasjon med null kø, vil man derfor måtte gå med betydelig overkapasitet i perioder, for deretter å akkurat tilfredsstille etterspørselen i de aller mest hektiske periodene.

I praksis er ikke en lege en lege en lege. Dette problemet multipliseres for hver enkelt spesialitet som kreves for å behandle alle de ulike lidelsene. Skal vi ha null kø totalt sett, må vi ha en slik overkapasitet på alle områder.

En viktig konsekvens av dette matematiske feltet, køteori, er at kapasiteten man trenger for å nå lavere og lavere nivåer av ventetid øker jo nærmere 0 man kommer. La oss si en behandling tar to dager og krever én lege i disse to dagene. Man får i snitt én pasient per to dager, og man har én lege ansatt. I en slik fordeling vil man ganske ofte få inn enn én ny pasient før den forrige er ferdigbehandlet. Man vil også ofte få inn to før den første er behandlet. Skal man kutte ventetiden til én dag, kreves det én ekstra lege.  Skal man kutte den til 0, må man ha to for å ta unna de få gangene man får tre. Og i virkeligheten vil man kanskje også få fire.

Altså: det er relativt enkelt å kutte ventetida med 50 %, men det er deretter mer ressurskrevende å kutte med 50 % en gang til.

Dette er ikke et funn som trenger spesialkunnskap om helsevesenet. Akkurat det samme prinsippet gjelder alle prosesser: veier, servere på internett, ledige seter på t-banen. Skulle vi eliminert alle køer på veien i de verste rushtilfellene, med én ulykke og glatt vei, måtte vi hatt mange, mange ekstra filer. Men gitt at vi har bare én fil, vil man kunne halvere kødannelsen ved å opprette bare én ny fil.¹

Derfor er Høyres politikk på helse smoke and mirrors. Ja, det går an å få færre i kø, men det foregår i så fall ved å dreie ressursene vekk fra tidskritiske lidelser og over på rasktbehandlede lidelser med lengre køer.

Det som hjelper på lidelsene, er å bruke mer ressurser.

Les også mine betraktninger om helseøkonomi fra 2009 og fakta om de ulike landenes helseforbruk.