Arbeid

Nye tall for yrkesdeltakelse publiseres månedlig i USA. Til tross for at pilene nå peker svakt oppover igjen: Finanskrisa har visket ut 30 år med økning i yrkesdeltakelsen i USA.

For Norge, utflating heller enn stup:

Norge har til nå klart seg forbausende godt gjennom finanskrisen, særlig ettersom premisset for den økonomiske debatten i Norge lenge har vært at vi er så eksportavhengige. Det burde gjort oss langt mer avhengige av andre lands utvikling enn det ser ut til at vi faktisk er.

Disse dataene, deltakelse i arbeidsstyrken, er mye viktigere enn registrert arbeidsledighet. De registrerte ledighetstallene fanger ikke opp alle dem som går ut av arbeidsstokken, for eksempel fordi de gir opp, blir pensjonister, eller velger å ta en til mastergrad fordi de ikke får noen jobb. Disse fanges opp av dette målet. Og dette målet viser at USA har en lang, lang vei å gå før vi kan snakke om full recovery, selv om arbeidsledigheten for øyeblikket synker.

Vi snakker ofte med store ord om eldrebølgen og forsørgerbyrde. Disse svingningene her er viktigere, og større, enn de langsiktige svingningene i demografisk sammensetning av befolkningen. Hvis vi gjør grep for å rette på det ene målet, enten det være arbeidsledighet, sykefravær eller forsørgerbyrde, som i den andre enden går på bekostning av dette målet, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

Dette er noe av grunnen til at det ikke nødvendigvis er så lurt i makro og stramme inn i mikro. Presser vi folk til å jobbe når de er syke, eller at arbeidsgiver må betale mer av sykepengene, kan vi kanskje få ned sykefraværet. Men på den andre siden er det da flere som ikke får tilgang til yrkeslivet, fordi de selv eller arbeidsgiver ikke tar sjansen.