Stråmannsmarsjen

Opprinnelig publisert på NRK Ytring.

Asle Toje spør om Thomas Hylland Eriksen finnes. Den monstrøse Hylland Eriksen som Toje skrur sammen av løsrevne biter av den ekte Hylland Eriksens argumenter, eksisterer neppe.

Det er bra at Toje ønsker å reise den svært vanskelige debatten om identitet og nasjonalitet i en moderne verden. Men det er synd at han er mer interessert i å yppe til slåsskamp enn å bidra til debatten.

Hvem er disse elitene?

Tojes utlegning er at en «elitekonsensus», bestående av «toneangivende intellektuelle» hvis mål var intet mindre enn å skifte ut det semantiske innholdet i begrepet «nasjon», «anså det som nødvendig» å «diktere» at «Norge skulle lede an i en prosess mot en ny, post-nasjonal verden» der et rikt kulturbegrep skal erstattes av en klinisk, statsborgerskapsbasert definisjon av nasjonalitet.

Dette er en konspirasjonsteori kledd på en stråmann. Det er talende at Toje ikke peker på hvem disse elitene er, som skal ha bestemt disse tingene, eller hvordan de konkret har gått frem for å endre begrepene.

Det er heller ingenting som tyder på at de har lykkes særlig godt. Begrepet «norsk» er ikke meg bekjent i ferd med å tømmes for mening og erstattes av statsborgerskap. Snarere snakker elitene, særlig de politiske, ustanselig om de norske og europeiske verdier, de norske interesser, det norske folk og våre norske tradisjoner.

Genetisk norskhet

Det som er riktig, er at den genetiske forståelsen av norskhet har måttet vike. Da jeg som sekstenåring satt i ungdomsrådet i lille Narvik, fjernt fra verden, var en av de store sakene at en av mine jevnaldrende ble sendt avgårde av utlendingsmyndighetene. Hun hadde bodd størstedelen av sitt liv der, snakket «kav nordnorsk», hadde nordnorske venner, nordnorske vaner og norske klær, brukte norske symboler, hadde altså norsk språk, og gikk selvsagt i 17. mai-toget.

Hun hadde, kort fortalt, alle de kulturelle kjennetegnene på norskhet som Tojes foretrukne nasjons-definisjon krever. Hun hadde mørk hud, men det var naturligvis ingen som ennå mente dette var uforenlig med norskhet.

Noen tiår tidligere, vokste min oldemor opp som reisende i Norge og Sverige. Det var en identitet hun aldri trakk frem i voksen alder. I hennes samtid var denne bakgrunnen uforenlig med å være norsk, og noe skamfullt. Noe positivt hadde skjedd, i denne lille byen, på disse årene. Og denne bevegelsen var ingen tilfeldighet. Den var et resultat av bevisst politisk, idémessig og strukturell forandring av hvem som utgjorde vår nasjon.

Den etniske definisjonen av norskhet

At denne genetiske eller etniske definisjonen ble revet ned etter andre verdenskrig – blant annet ved at både akademia og politiske eliters hjelp – var ikke noe lite historisk vendepunkt for samer, tatere, kvener, jøder og andre utdefinerte grupper som måtte befinne seg på norsk territorium. Men det åpner også noen vanskelige spørsmål. Hvis ikke en genetisk-etnisk gruppe, hva er vi da?

Det er på denne bakgrunnen man må forstå debatten rundt nasjonalitet. På leirføtter skal det bygges en troverdig teori om hva som binder oss sammen som nasjon. I dette arbeidet må mottoet være at alt kan og bør problematiseres, ikke fordi det nødvendigvis er problematisk, men fordi vi må etablere eventuelle begrunnelser for vårt nasjonale fellesskap på nytt – basert på argumenter, ikke genetikk. Vi kan ikke ta for gitt at norskhet er intuitivt forståelig eller endelig definerbart. Det må begrunnes, på nytt og på nytt.

Toje er enig med «elitene»

Det er ironisk at Toje selv konkluderer sin harang med et sukk: i den nye tid må vi «bygge videre på vår nasjonale identitet på en måte som gjør det mulig for nye nordmenn å slutte seg til den». Etter all denne tendensiøse kryssklippingen og utskjellingen av «Thomas og elitene», konkluderer altså Toje med å slutte seg til deres formulering av utfordringen – men uten engang å gi et forsøksvist svar.

Dette forklarer også hvorfor Toje må gå til det skritt å fremstille «elitene», og Hylland Eriksen spesielt, som en konspirasjon med et kosmopolitisk, fremmedgjørende prosjekt. Leser man hva for eksempel Hylland Eriksen skriver i antologien «Motgift» er det faktisk et nokså direkte svar på Tojes utfordring.

Røyklegger slagmarken

Hylland Eriksen gir her flere råd om hvordan vi kan dempe konfliktnivået rundt kulturspørsmål. Et av dem er å slutte å anta at innvandrere må velge mellom «å bli norske» eller «å være seg selv». Det må etableres en forståelse av det norske som under visse betingelser kan inkludere innvandrere, og som ikke utelukker at du er både norsk og noe annet enn norsk. Hylland Eriksen deler altså Tojes mål om at norskheten må være noe man kan slutte seg til. Det får overlates til Toje å vise hvordan dette lar seg forene med at Hylland Eriksen, ifølge Toje, egentlig vil oppheve det norske som begrep.

Vår virkelighet er at mange mennesker vil flytte over grensene, både til og fra Norge, i all overskuelig framtid. Dette vil endre Norge, men det er ikke det samme som at det vil true det norske.

Dette vet jeg Asle Toje er enig i. Han skriver det jo selv. Men det ville tjent ham til ære å anerkjenne dem han deler denne innsikten med. Å mobilisere krefter til kamp mot de skumle elitene ved tendensiøst å anklage dem for å ville «bytte det kulturelle fellesskapet med en fragmentert, kosmopolitisk abstraksjon», høres mer ut som et forsøk på å røyklegge slagmarken og egge til strid mellom «folket» og «eliten», enn et forsøk på besvare sin egen utfordring.