Ærede FN og spesielt Hillary Clinton,

Det er med en følelse av dyp fortvilelse jeg står foran dere her i dag. Ikke en fortvilelse over meg selv; min tilstedeværelse her er kun et speilbilde av en tidsånd, sågar en hel verdensorden, som ikke forstår meg. Det fremstår for meg som urimelig, på grensen til det absurde, at dette diplomatiet stormer til, slik at jeg, atter en gang, må utlever mine intensjoner foran det, med all mulig respekt, noe bornerte ensemblet på verdens tilhørerbenker.

Ja, jeg har reist mine knyttede never. Ja, jeg har latt dem rekonfigurere noen kjever. Men det er slik jeg lever. Jeg forstår at et spørsmål om nødvendigheten av dette inngrepet er viet særskilt oppmerksomhet, men jeg vil likevel at vi kommer tilbake til det senere i min tale. La oss først løfte blikket og tenke prinsipielt.

I den ånd vil jeg anføre at jeg har visse rettigheter. Jeg har, ikke minst, retten til å forsvare meg. Det er på nettopp dette faktum verdens søkelys må rettes. La oss til og med korte det litt ned, slik at publikum får med seg essensen: Jeg har retten.

Hva er så sakens konkrete anliggender og partikulære kvaliteter, sett i relieff mot denne altoppslukende bauta av en rettighet? Jeg bare spør. Og jeg bare svarer: Ingenting. Med hvilken rett våger den høyst aktede aktor å stille spørsmål ved mine handlinger, all den tid jeg har denne retten?

Forsøk gjerne å se meg inn i sjelen, men du vil ikke annet se enn min rustning, rustningen vevd av Retten, retten til sikkerhet, mitt kompass; lyset jeg følger, som en radiostyrt drone i tussmørket.

Og for å da returnere til spørsmålet om de aktuelle beskyldninger rettet mot mine never: til mitt forsvar skal det nevnes at inne i denne rustningen av Rett, ser jeg ikke hva nevene mine gjør. La oss nå la disse detaljene ligge, og heller konsentrere oss om det store bildet. Hva er nå en blodig nese, mot en Rett? Jeg, for min del, kan ikke engang huske de angivelige overgrepene.

Dessuten var det de som begynte. Jeg sverger.

Trykket i Morgenbladet, 23. november 2012.