Toblokksdystopi

Det siste stortingsåret startet i dag, og de fire minste partiene på tinget stevner alle i retning sperregrensa. Vi står i reell fare for at alle fire faller under sperregrensa, og at opp mot 160 av stortingsmandatene vil deles mellom de tre store partiene.

OK; dette scenariet er ikke sannsynlig. Det er faktisk veldig usannsynlig. Men hva vil skje, hvis det skjer?

Norges pluralistiske parlamentariske demokrati har alltid vært et unntak. Politikkens tyngdelover presser hele tiden på for å redusere demokratiet til en kamp om å tekkes medianvelgeren. Finner vi medianvelgeren, gir det best oppslutning å mene det samme som han. Dette har alltid vært stor-partienes hemmelighet.

I Norge har likevel enkelte andre konfliktlinjer og kulturforskjeller bestått, og dermed tvunget frem andre vektorer inn i maktens sentrum. De pietistiske, de langt fra hovedstaden, de radikale, de kulturelt velbemidlede: en rekke grupper som har klart å beholde betydelig makt i partipolitikken tross sine begrensede antall. De står på små isberg i et smeltende polhav.

I 2013 bukker de under sperregrensa, alle som én. De gamle skillelinjene har vist seg for lite viktige, og folk flest har vist seg å være for like hverandre. Alle partiene har forsøkt å bli generelle partier, i stedet for særinteressepartier. Samtidig forvitret særinteressegruppene.

De tre gjenværende partiene er enige i alle de spørsmålene småpartiene har stått for. Krigsmotstanden, oljeboringsmotstanden og Nato-kritikken i SV blir ledd av. Den kulturelt konservative motstanden mot materialisme, som KrF stod for, må ofres for å besørge stadig vekst slik at middelklassen holdes fornøyd. Senterpartiets forsvar for norsk landbruk kan endelig ofres, til fordel for kraftig integrasjon med EØS-området. Og Venstres idealistiske holdninger til personvern, mot inngrep og politistattendenser var det aller deiligste å bli kvitt.

De sentrale kampsakene i norsk politikk de siste årene har vært forholdet til EU og EØS, datalagringsdirektiver og personvern, asylpolitikk og menneskerettigheter, den norske krigsinnsatsen i Afghanistan og Irak, spørsmål om multikultur, den overhengende klimakatastrofen og, i den senere tid, New Public Management. I alle disse spørsmålene er aksen Ap-H-Frp enige i alt unntatt detaljer.

Duellene mellom S*berg og S*berg blir dag for dag mindre substansielle, og mer retoriske. Forskjellen står om vi skal være et «fellesskapssamfunn» eller et «mulighetssamfunn». Forskjellene består i innslagspunket for toppskatt og avskrivningsordninger for fagforeningskontingent.

Unge, lovende politikertalenter ser, bedre enn noen andre, det fåfengte i å legge sine ressurser inn i et parti under sperregrensa. Én ting var å stå på for et lite parti i en situasjon med sju partier på tinget. Med bare tre igjen er det ikke gjennom småpartipolitikk de kan påvirke. De må ta valget: kritisere utenfra, eller melde seg inn i en av monolittene og forsøke å påvirke innenfra.

Tidligere har det vært eksotisk og sjeldent at folk fra venstresida har erklært at de heller jobber internt for å endre Arbeiderpartiet enn å bidra i «eget» parti, hva nå enn det var. Noe av årsaken er at dette var reelt: å få innflytelse i Arbeiderpartiet, særlig for en med utspring til venstre for maktsjiktet i partiet, har vært en langt mer utopisk oppgave enn å hjelpe et mindre parti til innflytelse.

Arbeiderpartiet er et ugjennomtrengelig og uforståelig fort, og irrgangene er det få som kan manøvrere. Tunge, kvernende demokratiske prosesser løper på siden av et betydelig innslag effektiv, demokratisk sentralisme. Den gamle sentralstyringen har også slått seg sammen med en kommunikasjons- og mediedrevet personfokusering, med de medfølgende krav til «modernisering» av partiapparatet, les: mer sirkus, mindre brød.

Noen få våger seg inn. Martin Henriksen blir deres skytshelgen: mannen som ofret sine viktigste kampsaker for å få en statssekretærpost og stortingsnominasjon. Men spørsmålet gnager: er det vi som endrer Ap innenfra, eller er det Ap som endrer oss?

Ap, Høyre og Frp konsoliderer posisjonene sine. Mange saker avgjøres gjennom avtaler mellom partiene, der ulike posisjoner hestehandles «for å sikre stabilitet», gjennom at politikken tas av bordet. Den potensielle gevinsten ved å eventuelt gjenerobre plassene på tinget desimeres.

Politiske talenter er ikke lenger tenkere eller visjonære idealister, i deres sted dyrkes kommunikasjonstalentene; offentlighetens støvsugerselgere; de som kan manipulere ethvert regjeringsdekret slik at det selger, uten at det forplikter regjeringen til noe som helst.

De egentlige idealismen forsvinner inn i stadig mer syrlige og ondsinnede spark på Twitter, selvbekreftende ekkokamre i Facebook-grupper, introspekt og vanskelig tilgjengelig kunst. Noen få, heltene, fortsetter i frivillige organisasjoner, organisasjoner hvis innflytelse synker for hver dag uten mindretallsregjeringer og regjeringsforhandlinger.

Lederens tale utgjør en stadig større del av landsmøtet. Tidsbruken øker bare mer for en annen post på programmet: applausen for lederens tale.

Wake me up when september ends.