Dagens diagram #4: Trygdebeistet

Hvis du spurte den jevne mann eller kvinne på gata om det har blitt vanligere å «uføretrygdes», er jeg temmelig sikker på at et flertall ville sagt ja. En lang rekke alarmistiske uttalelser og overskrifter i media har tegnet et bilde av at uføreutgiftene er ute av kontroll, «en bombe under velferdsstaten», som Torbjørn Røe Isaksen sa.

I virkeligheten er bilde langt mer nyansert, som det heter. I sum er andelen uføretrygdede stabil omkring 10 %, og dessuten gått noe tilbake den siste tiårsperioden.

Det er en viss økning i andelen trygdede blant de to yngste gruppene, men dette gir veldig liten effekt i det store bildet, fordi gruppene er uhyre små:

Det er interessant, men ikke en «eksplosjon» eller «svært bekymringsfullt» at sannsynligheten for å være uføretrygdet har økt fra 0,6 % til 0,8 % for en 18-19-åring, og fra 0,9 % til 1,1 % for en 20-24-åring.

Det er vanskelig for alle å si noe om årsaker her. For å vise hvor vanskelig dette er, kan jeg forsøke meg selv: En mulig forklaring kan vi finne i at uføretrygdeandelen har falt i aldersgruppene som følger rett etter disse årsklassene – og målt i antall personer har dette fallet i gruppa 25-35 vært større enn økninga i 18-24. Disse dataene kan forklares ved bedre psykisk helsevern. Når helsevernet når tidligere ut til ungdommene, blir flere av dem uføretrygdet (i stedet for å kræsjlande i studier, eller bo hjemme, osv.). Men mange blir også hjulpet, og dermed blir færre ungdommer totalt uføretrygdet, selv om vi ser en dreining fra første uføretrygding i 25-35-årsalderen til første trygding i 18-24-årsalderen.

Jeg aner ikke om dette er riktig fortolkning, men dataene sammenholdt med en omtrentlig kunnskap om samfunnsutviklingen siste ti år gir (minst) like mye støtte til den tolkningen som forklaringen om at ungdom i dag har lavere moral og «naver» seg gjennom livet i større grad enn før.