Ansvar for egen undergang

Er det ikke på tide å reise debatten om Lederens rolle? Når farer truer, settes Lederen på prøve. Det er i slike situasjoner vi skiller klinten fra hveten, gutter fra menn, bart fra snørr og Nansen fra Ibsen.

Vi må tørre å ta debatten om kong Haakon. Natt til 9. april 1940 stevnet Blücher inn Oslofjorden, og tyske tropper var i ferd med å innta store deler av landet. Som landets konge, kunne man ikke avkreve ham enn viss ledelse? I stedet rømte kongen, ut av landet, under påskudd av at han ønsket å drive motstanden fra England.

Som alltid har vi meget å lære av historien. Også i en slik situasjon kunne mye vært reddet dersom Haakon hadde latt seg belære av tidligere tiders konger. Da Persia ble truet av de ublu hvitehunnerne i 484, gikk kong Peroz selv i front for å bekjempe fienden. I slaget ved Herat var han blant de første som døde da hæren hans bokstavelig talt falt ned i en felle de feige hunnerne hadde satt opp. Det er ærefull ledelse! Her snakker vi om en mann som tok ansvar. Og jeg bare spør: hvem er klar til å ta ansvar i det femi homo-riket Norge har blitt i dag?

Da får vi heller tilgi Peroz for å gå med smykker.

Vi må tørre å ta debatten om de som bare rømte da flyene traff tvillingtårnene i New York i 2001. Mens tusener døde, var det noen som flyktet. Blant dem var det flere sjefer for ulike firmaer.

Som sjøfartsnasjon vet vi inderlig godt at den som skal sist av båten, er kapteinen. Likefullt var det altså sjefer - kapteiner - som valgte å ta rømningsveien fatt i stedet for å gjøre sitt ytterste for å slukke brannen og hindre katastrofen. Hvis lovreguleringen av borgerplikten til å yte hjelp i nødsituasjoner skal ha noen mening, må det ikke være for å straffe slik grotesk oppførsel? Jeg bare spør.

Men det har vel blitt alt for mange skjørt og duvende, formfulle bryster i landets rettssaler til at slike eldgamle verdier skal holdes i hevd.

Vi må tørre å ta debatten om eventyrene våre. Når den såkalte helten, homoen Espen Askeladd, møter de fryktinngytende trollene, velger han den enkle veien ut og lurer trollene til å begå selvmord. Er det liksom modig? Er det liksom en rollemodell? Jeg foreslår heller å gjøre mannen med øksa, fra et av de andre eventyrene, til helt. Han hører ikke på alle mulige femi-råd, bare svarer «økseskaft» og gjør som han selv vil. Er det ikke det vi kaller ledelse?

Hva skal vi med ledere, om de ikke går foran i døden? Jeg bare spør.