Halmstrået og de hundretusener henrettede

Augustin regnes som en kirkefader, gjerne med den begrunnelsen at han legger det teologiske grunnlaget for en kristen kirke på nytt, etter at den mer eller mindre har vokst frem uten styring siden Jesu tid. Et grunnspørsmål  all teologi er dette: hvorfor synder mennesker, når vi er skapt i Guds bilde? Vel, Satan er en stor del av forklaringen hos Augustin. Men hvorfor kan da mennesker bli skapt forskjellige og imperfekte – noen sågar født med funksjonsnedsettelser?

Arvesynd

Augustins svar er at dette er arvet synd som manifesterer seg. I iveren etter å bevise arvesyndens eksistens, legger han inn et premiss som 1500 år senere skal bli brukt som en begrunnelse for massedrap. Han definerer funksjonshemmede som mindreverdige overfor Gud.¹

But, since you also deny that an infant is subject to original sin, you must answer why such great innocence is sometimes born blind; sometimes, deaf. Deafness is a hindrance to faith itself, as the Apostle says: 'Faith is from hearing'.

Her stusser jeg. Har virkelig Paulus resonnert slik? Og kan virkelig Augustin, som på dette tidspunktet hadde bragt kristendommen langt inn i en skriftlig tradisjon, hevde at lest kunnskap om Gud ikke skal telle likt som hørt kunnskap?

Til det første spørsmålet: Pauli ord er nokså vage, og hvorvidt det står tydelig at det er snakk om å høre avhenger av oversettelsen. King James er i tråd med (oversettelsen av) Augustin: «So then faith cometh by hearing, and hearing by the word of God.» På norsk har 1930-utgaven en helt annen versjon, «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.», mens 2011-utgaven er mer i tråd med den gamle, engelske: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord».

Uansett hvilken oversettelse man bruker, er det nokså klart ut fra sammenhengen at Paulus her mener «å høre» i metaforisk forstand, og at han slett ikke forsøker å argumentere for at det er umulig å bli kristen uten hørsel. Uttalelsen faller i Romerbrevet kapittel 10, der Paulus argumenterer for nødvendigheten av å frelse alle andre folk (helt fra grekere til jøder, som tydeligvis er Paulus’ ytterpunkter for ulike folkeslag). Poenget hans er at frelsen krever intet annet enn å bekjenne seg til Gud, men skal man gjøre det, må man nesten ha hørt om ham først.

Noen hundreår senere gjør altså Augustin dette til et ontologisk argument om hvordan tro kan og ikke kan oppstå. For å være mer nøyaktig: Han klamrer seg til et halmstrå av et argument ved å sitere halvparten av en setning utenfor kontekst.

Men hos Augustin er dette heller ingen tilfeldig bisetning. Han skriver videre:

Indeed, if nothing deserving punishment passes from parents to infants, who could bear to see the image of God, which is, you say, adorned with the gift of innocence, sometimes born feeble-minded, since this touches the soul itself? ... Does anyone not know that those whom people call 'morons' are so dull by nature that some have almost as little wit as cattle?

Og videre: Disse imbesile «suffer from a demon», en djevel, som vanligvis kan kureres ved å døpe dem, men som i noen tilfeller ikke lar seg døpe bort.

Man finner ikke særlig gode argumenter i det nye testamentet for å ta livet av folk fordi de er mindreverdige, syke, funksjonshemmede eller lignende. Snarere er budskapet til Jesus stadig vekk det motsatte, og han utmerker seg ved å nettopp ta på, lytte til, og bry seg om de svakeste. Men Augustins tanker høyner innsatsen ett hakk: hva med de som ikke blir kurert av å ta til seg Jesus – hva skal vi tenke om dem, og enda viktigere: gjøre med dem?

Augustin skal absolutt krediteres for at han renser kristendommen for noe av dens nedarvede «overtro», og skaper en mer logisk stringent versjon som er kompatibel med at Gud faktisk er verdens skaper. På den positive siden gjør dette kål på et enda verre argument for at folk lider, nemlig det at de er reinkarnerte dårlige mennesker som dermed kan «skylde seg selv». Augustin peker heller på at vialle er syndige grunnet den opprinnelige synden i Edens hage. Man kan lese Augustin som at ondskapen derfor er mer tilfeldig fordelt, selv om tilfeldighet i seg selv åpner en del problemstillinger i en verden som skal være determinert av Guds vilje.

Men sant å si er det ikke enkelt å akseptere Augustins «forklaring»: alle er født syndige, og må døpes for å frelses, men noen lar seg ikke frelse, fordi de er for besatte av djevelen. Det er vel bare en klassisk forskyvning av spørsmålet: hva er det som gjør noen besatte? I tillegg virker det som om denne forklaringen bare formulerer tradisjonell overtro og tro på demoner og underjordiske på en ny måte. Kan det være Augustin her møter begrensningene for sin egen forklaringsmodell – det uforklarlige ved at den universelle oppskriften på frelse av og til ikke virker? Det tradisjonelle svaret om at «Guds veier er uransakelige» virker kanskje som bortforklaring, men aldri som forklaring.

Luther

Mer enn tusen år senere konfronteres Martin Luther med en svært merkelig 12 år gammel gutt som ikke gjør annet enn å spise og tømme tarmen – med en nokså ekstrem fjerndiagnostisk praksis kan vi kanskje anta at vi snakker om en lavtfungerende autist. Luther gir da, ifølge samtidige historikere, et råd om å kvele gutten, ettersom han bare er et «stykke kjøtt» uten sjel og derfor trolig er et djevelens verk.

Det er en kontinuitet mellom Augustins idé og Luthers råd. Kristendommens ord om alles potensielle frelse gjelder ikke de som ikke er «menneske nok» til å motta denne frelsen. Det fungerer både som forklaring på ondskapen som rammer en slik familie, men også som legitimering av Guds impotens overfor situasjonen. Jada, Han lovet å frelse oss alle, men med «alle» mente vi hele tiden bare de som er av en slik substans, sjelelig, at de lar seg frelse...²

Det er urettferdig å fremstille Luther som brutal og hensynsløs overfor funksjonshemmede. Han bedrev (tvilsom!) teologi for å sette til side de gammeltestamentlige forbudene mot funksjonshemmede i templer og ritualer. Han understreket for eksempel at det ikke var hørsel som sådan som var et krav, men at den «indre hørsel» hørte Guds ord, altså at tankene aksepterte forkynnelsen, uansett hvordan den rent teknisk blir forkynt.

Men likevel: ideen om den sjelløse og gudløse funksjonshemmede; en det er mer humant å drepe enn å la leve, levde videre i kirken. Det kan naturligvis diskuteres om kristendommen her var bedre eller verre enn andre tankestrømmer i sin samtid. Det er på ingen måte originalt å tilskrive funksjonshemminger til overnaturlige fenomener, men ideen om arvesynd er en kristen oppfinnelse, og det kan med rette hevdes å gå fra å søke en «kur» mot djevler og demoner til en påstand om at ungen er av en syndig, ond, gudløs substans.

Det er et åpent spørsmål er om den kristne teologien gjennom denne tradisjonen bevarte ideen om at funksjonshemmede ikke fortjente liv lenger enn samfunnet ellers ga den støtte, etter hvert som legevitenskapen tok igjen de religiøse forklaringene, etter hvert som byttingene ble færre, og etter hvert som vi sluttet å sette ut barn i skogen – for ikke å snakke om å putte dem i sekker og banke demonene ut av dem.

Ideen lever videre

Jeg er ikke historiker, og ikke teolog, bare en fan av historie, og skal ikke forsøke å konkludere. Det var definitivt ingen ny idé at funksjonshemmede var mindreverdige. Men ideen om at det å drepe dem var å gjøre dem en tjeneste, kan virke utledet fra en augustinsk-luthersk tradisjon; men jeg vil anta at både Augustin og Luther aldri ville finne på å gjøre det til et prinsipp, selv om de skulle akseptere det som «løsning». Med min begrensede kunnskap om deres samtider ser jeg for meg at både Augustin og Luther var ørlite progressive i retning av å ta mer hensyn til de svakeste i samfunnet. Jeg er imidlertid ikke ute etter å felle noen moralsk dom over Augustin eller Luther. Jeg vil spore ideer.

Det vi vet sikkert, er at nazistene eksplisitt viste tilbake til Luther for å forsvare T4, programmet for massedrap av syke og funksjonshemmede. I 1940 skrev Wolfgang Stroothenke sin dissertasjon Erbpflege und Christentum, der han anvender nettopp Luthers historie med den 12 år gamle gutten som argument mot den alternative, katolske posisjonen om livets hellige egenverdi. Til den katolske kirkens forsvar skal det sies at protestene mot T4 var relativt sterke (til tross for vatikanets avtale med Hitler om å ikke blande seg i politikk), og til den protestantiske kirkens noe mer begrensede forsvar finnes det også eksempler på protester (selv om majoriteten av kirken av egen, fri vilje var langt og dypt nede i nazistiske lommer i 1940).

Her ser vi altså at også (enkelte) teologiske retninger har bevegd seg videre fra augustinsk lære, men at ideen forblir, og eksplisitt kobles sammen med den tradisjonelle læren. Det er naturligvis ikke slik at Hitler begrunnet T4 med (kristen-) religiøs overbevisning. Det var rasehygiene og praktiske problemstillinger som var den direkte foranledningen. Men et åndelig aspekt ved denne forakten for mindreverd, blant annet i rasehygienikernes forestillingsverden, kan vi finne i den nedarvede teologiske tradisjonen.

Vi finner en kontinuitet fra noenoff-handremarks i Augustins tekster fra 400-tallet, via 1500-tallet, frem til drap på hundretusener i 1939-45. Kanskje kan vi kalle det en slags tanketradisjon, et spor vi risikerte å falle ned i med mindre vi ble tvunget til å konfrontere tankene med andre ideer og prinsipielle betraktninger. Det er ingen årsakssammenheng i en skyld-forstand: Augustin eller Luther bærer ikke skyld for T4. Men det er av interesse i en idéhistorisk forstand.

Luther inngår selvsagt også på et helt annet vis i nazistisk ideologi, som forfatter av noen av nazistenes favorittverker, enkelte svært hyppig siterte verk om «jødeproblemet». Men det er en idehistorie for en annen dag...