Brutalt

En stadig gjenoppstående stridstema i debatten om arbeidslivet er brutalisering. Venstresiden mener brutalisering er en risiko for arbeidslivet, og ser for seg at et mer brutalt arbeidsliv vil medføre at flere svake grupper vil skyves ut av arbeidslivet dersom arbeidslivet blir mer brutalt. Noen hevder også at dette skjer i dag, i det minste i enkelte sektorer. Høyresiden rister på hodet, og vender blikket inn i statistikken, som viser bedre folkehelse, høy yrkesdeltakelse og stor grad av tilfredshet med arbeidsplassen.

Det er mye underlig med denne debatten. Begrepet «brutalisering» ser ut til å fremkalle høyst ulike tankefigurer hos de to fløyene. For høyresiden vekker det assosiasjoner til gammeldagse, autoritære fabrikksjefer som brutalt og hjerteløst føyser sine ansatte rundt. For venstresiden er det heller en sekkebetegnelse som tar inn over seg alle faktorer som presser mennesker ut av arbeidslivet. Faren ved dette synet på brutalisering er at det er tautologisk - selvrefererende. Til et konkret politisk forslag vil man ikke kunne bestemme seg for om et forslag vil brutalisere arbeidslivet eller ei før man har gjennomført det. I så fall har ikke selve begrepet særlig mye analytisk tyngde.

Tallene tyder på at litt flere står utenfor arbeidslivet enn før, men det er ikke med veldig stor margin. Mye av dette er demografisk betinget: en eldre befolkning og en befolkning der flere i utgangspunktet forventes å kunn arbeide, vil også produsere flere arbeidstakere som ikke takler arbeidet. Arbeidslivsdeltakelsen i Norge er både historisk sett og komparativt sett helt i toppsjiktet. Spørsmålet er altså langt på vei hvordan vi kan øke arbeidsdeltakelsen forbi det noen noensinne har greid tidligere (i demokratier). At vi ikke lykkes med dette er ikke nødvendigvis et tegn på at arbeidslivet blir mer brutalt, men at vi ikke har lykkes i å gjøre det enda mindre brutalt.

Igjen er det vanskelig å følge debatten. Mens høyresiden sier: «Se på tallene! Omtrent like mange arbeider! Ingen brutalisering!», vil venstresiden svare med: «Takket være oss, som har stått i veien for en slik brutalisering!». Så lenge ingen av sidene ønsker å gi en tydelig, målbar definisjon av denne brutaliseringen, vil vi altså fortsette å leve i denne twilight-verdenen der brutalisering både skjer og har blitt forhindret og derfor både kan og ikke kan forklare endringer som både finnes og ikke har funnet sted. Det er en tøysedebatt på et nivå ingen er tjent med.

Jeg tror årsaken til at disse debattantene snakker forbi hverandre er at konseptet «brutalisering» dekker over minst tre ulike endringstrender. Den første er en demografisk endring av (brutto-)arbeidsstokken, som jeg har nevnt over. Det er ikke bare endringer knyttet til at gjennomsnittet blir eldre, men også at det stadig er en vekst i kvinnelig yrkesdeltakelse (ikke minst fordi andelen deltidsarbeidende minker), og fordi grupper vi tidligere satte på ulike institusjoner eller bort i skogen (i en svunnen tid) nå teller med i brutto arbeidsstokk. I tillegg øker vi altså pensjonsalderen. Alle disse endringene gjør at vi har flere folk til å gjøre samfunnets arbeid, men at vi i snitt vil se flere på ulike usympatiske statistikker: uføre, deltidssykemeldte, frafalne, arbeidssøkende.

Den andre trenden er automatisering og globalisering av markedet for både varer og tjenester, som innebærer at innslagspunktet for lønnsomhet stiger. Mens man tidligere vanskelig kunne produsere en ny sokk for en lavere pris enn det kostet å sette noen til å reparere sokken, er det i dag åpenbart billigere å la den kinesiske sokkefabrikkbyen produsere én sokk ekstra på toppen av de millioner av sokker de produserer hver dag. Tilsvarende utgjør effektivisering av tjenesteproduksjonen en kraftig utfordring for tidligere matnyttig arbeid. Et klassisk eksempel er internpostbudfunksjonen i offentlig sektor. Ofte var dette en slags «vernet» stilling, en jobb som kunne mestres av en med downs syndrom eller andre typer funksjonshemminger. I dag tar e-postserverne seg av internposten, og postmannnen er effektivisert bort.

Dette er utvilsomt en brutalisering for den minst effektive gruppa av arbeidstakere, men det er ikke en utvikling som kan stoppes. Men: i dag fungerer arbeidsmiljøloven som et makstak på hvor produktive arbeidstakere du får lov å ha, fordi du bare får lov til å bruke dem et visst antall timer. Dermed må du ansette også andre folk for å få gjort jobben. For en arbeidsgiver ville det sikkert være ønskelig å heller betale arbeidstaker a med produktivitet 2x for å jobbe y timer mer enn å ansette en ny arbeidstaker b med produktivitet x for å jobbe 2y timer: selvsagt fordi timelønnen som oftest ikke gjenspeiler produktiviteten, men også fordi det begrenser investeringer i humankapital og risiko ved ansettelser.

Det økonomisk optimale samfunnet, sett fra bedriftenes side, kan dermed gi en lavere sysselsetting enn dagens samfunn – selv om de to samfunnene produserer det samme.¹

Merk også at denne trenden betyr at de mest effektive arbeidstakerne har bedre forhandlingskort enn noengang fordi de blir mer og mer viktige for bedriftens eksistens. Det skyldes at den gjennomsnittlige arbeidsoppgaven i større grad er avhengig av detaljert domenekunnskap: færre oppgaver enn før er rene rutineoppgaver. Dermed ser vi altså et skille i arbeidslivet: mens de av oss med høy verdi for bedriften får stadig bedre arbeidsbetingelser, vil den motsatte enden av spekteret oppleve at de blir stadig mindre viktige for bedriften, jo nærmere lønnskostnaden deres kommer prisen av outsourcet arbeidskraft eller automatisering.

Det tredje trekket er en reell brutalisering i enkelte sektorer, som en følge av at tidligere suboptimalt effektive institusjoner konkurranseutsettes. Det er ingen tvil om at en del offentlige institusjoner har beholdt ineffektive ansatte og dermed lagt seg åpen for å bli utkonkurrert av private alternativer. Men: det kan være bedre for samfunnet at disse folkene faktisk har en jobb på et sykehjem å gå til, heller enn at de blir «rettmessig» skjøvet ut i arbeidsløshet eller andre aktiviteter  med lavere inntekt de kunne passere lønnsomhetsterskelen i. Årsaken til dette er at en god jobb og et godt jobbmiljø har store, positive effekter på langsiktig helse, både fysisk og psykisk, men disse eksternalitetene tar ikke anbudsdokumenter hensyn til.

Et eksempel på dette er min gamle skole, som ansatte ikke mindre enn tre vaktmestre på fylkeskommunale lønninger. Det var for mye, gitt at skolen skulle ha blitt konkurranseutsatt: det gikk helt sikkert an å drive skolen lovlig og godt med én vaktmester - eller slik de hadde gjort i kommunen: én vaktmester fordelt på sju skoler. Men fylkeskommunen brukte disse vaktmesterpostene aktivt som miljøarbeidere, som arbeidstreningsposter, som bidrag til å holde skolen i ship shape med påfølgende lave vedlikeholdskostnader, og til å holde ved like et skolemiljø som var fritt for tegn på forfall. Min rektor var tydelig på verdien av dette: det faktum at det aldri fantes så mye som en liten tagging på de lysegule veggene på de rene toalettene var ikke bare bra i seg selv, det bidro også til at elevene så med stolthet på seg selv og anså seg selv som viktige og verdsatte deler av samfunnet. Da utdanningsministeren kom på besøk på skolen, var det toalettene han ble vist først.

OK, en lang digresjon, men poenget var dette: ineffektive ansatte gjør også en jobb, og noe av årsaken til at de fremstår som ineffektive kan være at de bidrar med eksternaliteter: effekter av arbeidet på samfunnsøkonomien vi ikke kan observere direkte. Men systematisk konkurranseutsetting betyr også systematisk utradering av alle slike «ineffektive». Det er en brutalisering i en arkitektonisk forstand: alle institusjonenes særpreg og utvekster gjøres om til en ren betongflate som kan sammenlignes med andre.²

Sett i fugleperspektiv kan disse tre trendene analyseres som et brutalisert arbeidsliv, men man kan også kalle det noe annet, dersom man ønsker det. Poenget er uansett at de utfordrer veksten i yrkesdeltakelse i Norge på sikt. En liberalisering av arbeidsmiljøloven og reglene for arbeidslivet generelt vil kunne gi oss færre i arbeid men like mye produksjon (gitt substitusjonseffekten i punkt 2), med de negative eksternalitetene for velferdsstaten som følger av det. Men det kan også gi flere i arbeid under forutsetning av større skiller i lønn, med de negative effektene på samholdet i samfunnet som følger av økte forskjeller.

Dette er altså virkelig et område der det ikke finnes noen free lunch, bare prioriteringer.