Det drypper på presten

Keynes skrev, i sin General theory:

Praktiske mennesker, som tror at de lever sine liv fri for intellektuell overstyring, er vanligvis trellene til en eller annen død økonom. Galninger i maktposisjoner som hører stemmer, henter sine deliriske tanker fra en eller annen akademisk skribent fra tidligere tider. Jeg er sikker på at egeninteressens makt over beslutninger er svært overdrevet sammenlignet med ideens gradvise inntrenging.

Nå om dagen diskuterer vi hvilke stemmer Thatcher hørte. Mer enn noe er hennes periode i vestlig, økonomisk historie preget av ideen om trickle down economics: hvordan et visst nivå av ulikheter i samfunnet var nødvendig og et gode for alle. Det trengtes en elite, hevder teorien, som bare kan motiveres av store gevinster, men som gjør ekstremt viktige oppgaver for å stimulere veksten i økonomien. Å holde disse tilbake er å spare seg til fant.

Etter andre verdenskrig opplevde Vesten en enorm, stabil vekst. Mye av dette skyldtes at produktiviteten økte: hver arbeidstime som ble lagt ned, ga større resultater. Det var mange årsaker til dette. Bedre maskiner og fabrikker ga raskere produksjon, og produktene ble raskere transportert til forbrukerne. Samtidig fikk en større og større andel av befolkningen utdanning, noe som gir mer effektiv produksjon. Kort fortalt: bedriftene fikk mer ut av hver krone de brukte på lønninger.

Fra 1947 til 1978 steg produktiviteten i USA med 119 %.¹

Økonomisk teori forteller oss at lønna skal følge produktiviteten. En arbeider som produserer x per time, vil ikke kunne holdes i bedriften hvis han får mindre enn x i lønn - da vil det være lønnsomt for en konkurrent å hente ham dit og betale ham x i stedet. Tilsvarende vil bedrifter som betaler mer enn x i lønn gå konkurs. Altså: lønn og produktivitet er en og samme ting, i nyklassiske, økonomiske modeller. Og sannelig ga disse årene teorien god empiri:²

Med små og irrelevante avvik steg medianinntekten («inntekt» i grafen over) og produktiviteten sammen. Bedriftene ble mer effektive og folk ble flinkere til å produsere ting, og begge fikk glede av dette.

I perioden fra og med 1979, året da Thatcher tar over i Storbritannia, begynner en omfattende rulle med økonomiske reformer i USA og Storbritannia. I USA er det Ronald Reagan som tar over skuta i 1981. Reaganomics, det noe overfladiske kallenavnet på Reagans økonomiske overbevisninger, er som hånd i hanske med Thatchers. Redusert statlig innflytelse, skattekutt og svakere fagforeninger står øverst på agendaen.

Argumentet er at dette skal styrke veksten. Reagan brukte Laffer-kurven til å forklare hvordan skattekutt skulle gi økte inntekter til staten. Særlig rettet disse skattekuttene seg inn mot de rike, der blant annet skatten på kapitalinntekter (som typisk de rike har vesentlig mer av enn vanlige folk) nådde sitt bunnivå på 20 %. Samtidig ble det kuttet i statens kostnader til nær sagt alt annet enn hæren. Også på området fagforeninger er perioden merket av kraftige innstramminger i streikerettigheter og forhandlingsrettigheter. Arrestasjoner av streikende og aktive politiintervensjoner for å gjøre streikebryteri praktisk mulig er også en del av bildet.

Effekten av alt dette er arbeidstakere med vesentlig dårligere forhandlingsposisjoner, av to årsaker: Sikkerhetsnettet ble svakere, og evnen til koordinering kraftig redusert. Effekten av dette vises, for å si det pent, tydelig på inntektene:³

Den økonomiske forbindelsen mellom en gjennomsnittlig amerikaners levestandard og den gjennomsnittlige amerikanerens produktivitet var forsvunnet som dogg for solen. Den økte produktiviteten gikk nå i stadig økende grad til noen få. Selv om dette i teorien kunne være færre, særlig dyktige arbeidstakere viser tallene at det i all hovedsak dreier seg om kapitaleierne. Møtt med svakt organiserte arbeidere i vanskelige forhandlingssituasjoner er det ikke annet enn naturlig: de utnyttet denne situasjonen til å presse lønna under x, og ta mellomlegget selv.

Utviklingen i USA er et temmelig overbevisende naturlig eksperiment på trickle down. I perioden der USA var nokså strenge med de rike, frem til ’78, predikerer trickle down-teori at alle bør få det kjipere. Å holde igjen de rike slik, skal straffe seg for også medianen og de fattige. Mens perioden der USA har sluppet de rike løs, etter 1979, skal være preget av en stor vekst i levestandard blant fattige og medianen også.

Nøyaktig det motsatte viste seg å være tilfelle.

De som beundrer Thatcher og Reagans økonomiske ideer må gjerne få lov å mene at landets vekst i aggregert form faktisk er viktigere enn at den gjennomsnittlige mannen i gata får det noe bedre i det hele tatt. Disse tallene beviser ikke at det er en sammenheng mellom inntektsulikhet og vekst, men de motbeviser det heller ikke. Det kan altså være sånn, og de kan få mene det. Men de bør ikke få mene det uimotsagt. Og det virker svært unaturlig at en slik idé skal bli veldig populær, utenom den lille klikken som tjener på den.

Kilde for produktivitet er Bureau of Labor Statistics. Kilde for medianinntekt er Economic Policy Institute: The State of Working America 2006-2007, tabell 1.3.