We don't need no stinking limits

I 1995 hadde forskningen på klimaendringer kommet så langt at handling var nødvendig. Resultatet ble Kyotoavtalen, som altså skulle være et rammeverk for å redusere verdens CO₂-utslipp. Siden da har ytterligere tre rapporter fra klimapanelet blitt sluppet.

Menneskene i verden har respondert på denne kunnskapen med å øke kullforbruket med over 50 %.

Og fortsatt tillater vi oss å diskutere fornuften i oljesand. Det er den eneste petroleumsbaserte energikilden som nærmer seg utslippsnivåene og naturinngrepene ved kullbrenning. Og fortsatt vil Arbeiderpartiets parlamentarikere kutte alle kutt i Norge. Og fortsatt velger et av regjeringens ungdomspartier en leder hvis fremste demarkasjonskriterie er at hun foretrekker oljeutvinning foran miljøhensyn. En ting er at vi ikke klarer å gjøre noe med dette. En mye verre ting er at vi ikke prøver.

Eurokrisen er en bitte liten hump i veien sammenlignet med det stupet denne utviklingen representerer. Menneskeheten er i ferd med å mislykkes i å besørge vår egen overlevelse.

Og her skulle jeg gjerne skrevet noe positivt og mobiliserende som avslutning. Send meg gjerne en mail hvis du kommer på noe som kan brukes. Jeg kommer ikke på noe.