Nobelkomiteen bør se på tv

Bak nyhetsfasaden-spalten i Morgenbladet, 29. oktober 2011.

Mange viktige personer i utlandet har de siste årene kritisert Nobelkomiteen for å være partisk og politisk. Det er selvsagt utenkelig at en nordmann skulle misbruke sitt embete, men vi må ta på alvor at det ser slik ut. Det er på tide å få objektive kriterier på bordet.

Nobelprisen var kanskje en gang en pris som skulle brukes til å bekjempe armeer og skape nedrusting, men etter Brundtlands revolusjonerende «alt henger sammen med alt»-doktrine har det vært nødvendig å omtolke «nedrusting». Til for eksempel «ikke-opprusting, og treplanting». Hva er så Nobelprisen verd, om den ikke hensyntar omdømmet til verdens viktigste fredsnasjon og dens fredsmeglere? Som vi alle vet, er jo norske fredsmeglere verdens viktigste kilde til varig fred, blant annet i Sri Lanka og Israel.

Konklusjonen har Nobelkomiteen for lengst tatt inn over seg. Prisen må gå til et formål som er ukontroversielt og populært blant folk med innflytelse. I denne ånden har komiteen følt seg frem: Trær (2004), klima (2007), doktorer (1999) og krig (2009) er blant de utvalgte. Men kriteriene virker direkte uvitenskapelige.

Hvordan skal vi få kunnskap om hvilke trengende som skaper entusiasme der ute? Tilfeldighetene skal ha det til at Norge også her viser seg å ha løsningen: TV-aksjonen. Ved å analysere innsamlingstallene kan vi raskt finne ut hvem som er de populære trengende, og hvem som bare syter.

I år har jo Nobelkomiteen satset på kvinner, for få år siden var det miljø. I 1973 fikk også de psykisk ustabile sitt gjennom prisen til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Men kvinner, miljø og psykiske lidelser er de aller minst populære trengende.

Med denne evidensbaserte tilnærmingen får Jagland et klart råd med hensyn til neste års fredspris: la oss løfte frem et funksjonshemmet, afrikansk flyktningbarn med kreft. For fredens skyld.