We can’t handle the truth

I dag vil jeg minne om at Politiets Sikkerhetstjeneste, som vi tildeler utvidede fullmakter basert på en særlig tillit, mener at dette er et godt, juridisk argument:

Dersom man skulle åpne for at straffesaker skulle prøves i mediene står man i alvorlig fare for at viktige hensyn og rettssikkerhetsprinsipper som eksempelvis kontradiksjon ikke blir ivaretatt. Å legge til rette for at straffesaker skal kunne prøves i mediene etter at de er rettskraftig avgjort, vil også kunne undergrave tilliten til domstolen.

Med «prøves i mediene» mener PST at mediene bedriver gravende journalistikk og går gjennom bevis i etterkant at saken er ferdig. Bakgrunnen er spørsmålet om lydopptakene fra Treholt-saken skal utleveres.

Legg merke til hvordan dette argumentet er bygd opp. Det er en argumentasjonsform vi kan kalle «Diktatorens Ansvarsforskyving»: Hvis jeg gjør noe galt, kan vi beskylde de som avslører mine feil for konsekvensene av å destabilisere meg som diktator. Hvis domstolene blir etterprøvd, kan det «undergrave tilliten til domstolen». Implisitt: domstolene gjør feil, og det er det best å skjule.

PST har også valgt å bruke det noe merkelige begrepet «prøve» om å gjennomgå saker i mediene. Det er selvsagt et problem dersom mediene skal rent faktisk dømme i saker. Da vil vi jo risikere, som PST sier, at rettsstatsprinsipper ikke blir ivaretatt. Men det er vel ingen som argumenterer for dette? Igjen er det en klassisk retorisk konstruksjon: du lager deg en metafor for x, og deretter behandler du angrep på x som om det var metaforen.¹

Det er ikke lite bekymringsverdig at disse menneskene, som vi stoler nok på til å forlate vanlige rettssikkerhetsgarantier, totalt mangler forståelse for at rettsstaten er noe mer enn rettssalen, politiet og påtalemakten.