Hva gikk galt for Oslos venstreside? En depressiv analyse

Hver eneste valgkamp, så lenge jeg kan huske, har jeg vært lei av valgkampen. Men når valgresultatet kommer, har jeg blitt enda mer lei. Jeg blir direkte deprimert av hvor perifere mine egne oppfatninger av verden er, her jeg går og foretrekker (men har sterke innvendinger mot) partier som Rødt, SV, Venstre og De Grønne. Alle valg jeg har vært med på - seks i tallet - har gitt meg den samme følelsen av meningsdepresjon. La kjipingene styre verden på skjærene, så kan jeg gjøre noe annet. Spille dataspill, for eksempel.

Derfor har jeg kanskje ikke veldig konstruktive råd å komme med. Jeg er ikke optimist. Jeg er dyp pessimist. Jeg er også skuffa og kanskje i et litt aggressivt humør. Men venstresida i Oslo skal likevel få noen tips:

I.

Befolkningen i Oslo er ung. I tillegg er unge mennesker langt mindre partilojale enn andre. Det er åpenbart for meg at valgkampanjen må handle om unge mennesker - ungdom og småbarnsfamilier. Likevel var det visst sykehjem dette skulle handle om. Frontet av to (mentale) sekstiåringer med plakater der det stod «å stemme er å bry seg».

Nå er partiene notorisk dårlige på «ungdomspolitikk». Enten handler det om skateramper, fordi som vi alle vet: alle ungdommer skater hele døgnet. Eller så handler det om skole, der det i og for seg kan være motsetninger, men debatten er på et nivå som selv velgerne skjønner er uverdig for den komplekse institusjonen. Ungdomspolitikk er ikke særinteressepolitikk rettet mot ungdom. Ungdomspolitikk er fremtidspolitikk, vidvinkelpolitikk, omsorg-for-de-svakeste-politikk, og en politikk som tar på alvor at det er reelle prioriteringer og reelle spørsmål om rettferdighet som står på spill.

Nå mener jeg ikke at Rødt, SV eller Oslo Ap mangler de «riktige standpunktene» på disse spørsmålene. Men det var ikke dette man pushet, og det var ikke her man la inn de nyskapende ideene. Arbeiderpartiet ble åpenbart lurt av et reklamebyrå til å tro at valgkampen kunne konsentreres om budskapet «borgerplikt post 22. juli». Det var feil.

I tillegg må partiene bli kvitt de middelaldrende moralistene i bydelene som ønsker å kutte i skjenketider. Kanskje reduserer det vold, men du trenger bare å titte ut på gata klokka 3 for å se hvor mange mennesker som vektlegger risikoen for vold høyere enn friheten til natteliv.

II.

Bydelsutvalg er noe tull. For venstresiden bidrar systemet på den måten at de må ta ansvar for resultater i bydelene, som strupes etter beste evne fra rådhuset. På toppen av det hele er bydelsdirektørene underlagt byrådet, i stedet for å være bydelsutvalgets folk. Det er en åpenbar svarteperordning, og det er en gåte for meg hvorfor man vil ha det slik. Erstatt hele sulamitten av bedre klageordninger på administrative vedtak knyttet til navn på veistubber og inntak til eldrehjem og hva nå enn bydelsutvalgene bedriver.

III.

Libe Rieber-Mohn er kanskje født på østkanten, men hun oppfattes som akkurat det hun er: Overklasse. Det vitner om en helt utrolig mangel på fingerspitzgefühl å så mye som tenke at det var en god idé. Jeg har skjønt at partiledelsen syns det er en god idé. Kanskje syns de også det er en bedre idé med byrådet Berger Røsland enn byrådet Jensrud eller byrådet Mahmood. Det kan i det minste forklare valget.

Valget av Rieber-Mohn ga også de rødgrønnes kampanje et stikk av regjering som de virkelig ikke trengte for å mobilisere venstresympatiserende velgere i Groruddalen. Innvandring/integrering og Aker sykehus er vel de beste eksemplene på saker der SV og Rødt hadde stort potensiale, men der saken var ferdigkokt før byrådsforhandlingene begynte.

Sett fra folk i SV og Rødt, som hadde begynt å venne seg til å demonstrere mot Rieber-Mohn, er det også noe demotiverende ved å skulle drive valgkamp for å gi henne makta. Og hvem tror egentlig på at Rune Bjerkes kone kommer til å jevne ut forskjellene mellom folk i byen, dersom hun fikk bestemme? Skulle hun, i et anfall av egenklasseantagonisme, straffe folk med villa bak slottet og hytte på Nakholmen?

IV.

Det er vel ikke noen nyhet lengre, men at SV skrev under på avtalen om eiendomsskatt var en tabbe. Ingvild Reymert gikk ut i Klassekampen med et merkelig forsvarsangrep: det var da ingen forskjell på å skrive under på denne avtalen, slik SV gjorde, og å ikke stille ultimatum om eiendomsskatt, slik Rødt gjorde? Jo. Selvsagt er det det, og av tre grunner:

For det første er politikk et spill i flere akter, og hvis velgerne fikk anledning til å vise at de ikke motsetter seg eiendomsskatt vil det være viktig neste gang saken kommer opp. For det andre: Politikk i byrådssamarbeid er et forhandlingsspill, der det gir minimalt med mening å kaste sitt beste forhandlingskort før man begynner. For det tredje: Valgkamp er ikke bare kamp om de samme velgerne, men kamp om å mobilisere folk. Jeg har hørt mange, og selv tenkt, at valget i Oslo handler om symboler all den tid det viktigste virkemiddelet man har til å omfordele er satt til side.

Så kan man selvsagt si at jo, men Arbeiderpartiet ville ha trumfet det gjennom likevel. Javel; så la dem sitte i byråd alene da, og bruk fire år på å kritisere dem for å ikke nå målene om sosial utjevning. Bedre det, enn at Høyre sitter der.

V.

Mens Bjørnar Moxnes var et meget friskt pust i valgkampen, virker det som Rødt ellers har en organisasjonskultur som berømmer middelmådighet. Det satt trolig langt inne å la Moxnes, en sosiologimaster uten arbeiderklassebakgrunn, få overta Oslo-partiet. På nasjonalt plan er det en pine å se og høre Turid Thomassen i debatt. Det skaper et inntrykk av at Rødt-folk er tilfeldige rabulister som ikke egentlig har blitt stilt kritiske spørsmål før. Selvsagt skyldes det at Rødts partiapparat er minimalt sammenligna med de andre, og andre fine unnskyldninger. Men da kan man virkelig ikke koste på seg å disponere de største medietalentene på noen annen måte enn på toppen.

Rødt Blindern har produsert mer politisk talent for Rødt på tre år enn det RV klarte på en mannsalder. Disse må representere partiet, dersom det skal ha en sjanse.

VI.

Se på et bilde av Reza Rezaae, Marianne Borgen og Rune Gerhardsen sammen, mens du leser opp denne teksten: «Det viktigste for venstresiden er å mobilisere nye velgere.»

VII.

I og med at det rent faktisk ikke stod noe økonomisk på spill i dette valget (jeg teller ikke den noe tendensiøse antakelsen om at noen ekstra skatteinnkrevere skulle skaffe a hundred gazillion dollars), må utvalget av verdisaker være bedre og større. Jeg har vært inne på at man ikke mobiliserer velgere ved å klistre opp plakater av Stoltenberg som sier «hvis du ikke stemmer, bryr du deg ikke».

I Oslo har vi mange svake grupper. Romfolk. Barnevernsbarn. Rusmisbrukere. Finansakrobater. Husokkupanter. For å tekkes den presumptivt konservative «grunnplanvelgeren», ser det ut til at løsningen roughly har vært å være streng mot disse. Oslo Ap stemte for eksempel for å registrere tiggere, en dårlig skjult mekanisme for å kaste ut romfolk fra landet.

Men Anders Jupskås forskning (du får se påe podkast fra Popvenstre! hvis du vil ha detaljer) viser at på mange av disse områdene er folk mindre strenge enn Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets velgere er mer positive til innvandrere, for eksempel, enn partimedlemmene. Og landsmøtet er strengere enn partimedlemmene igjen. Noen slike antakelser av hva som faktisk er populistisk politikk blant potensielle velgere ser ut til å være direkte feilaktige.

Siden partiene tydeligvis synser selv, kan jo jeg også synse: jeg tror at folk ikke har så veldig fasttømrede holdninger, og valgkamp bør derfor ikke handle om å «gjette» på folks holdninger. Folk er opptatt av å se partier som tar saksområder på alvor, som viser kunnskap og kompetanse om problemer og løsninger, og som har tydelige planer for hva man skal gjøre. De liker ikke vidløftige mål, men konkrete tiltak.

VIII.

Med Moxnes, Borgen og Rieber-Mohn som frontfigurer ble det hele ekstremt sømmelig og pent i tøyet. Det var lite oppsiktsvekkende uttalelser, og minimale virkemidler. Mange mennesker er veldig lei av korrekt formulerte politikersetninger om ett og allting. For å nå dem må man markere seg som motstrøms og annerledes. Spesielt for SV og Rødt er dette utfordringer, nå som streiting-faktoren øker også i disse partiene. Samtidig er det slik at jo sterkere virkemidler du skal bruke, og jo mer du skiller deg ut, jo mer peiling må du ha. Du må også evne å formulere deg presist og tydelig.

Mer generelt kan dette poenget kokes ned til at konfliktlinjene ble for utydelige. De rødgrønne ga ingen åpning for folk som ville proteststemme, enda så mye det kan være å protestere mot i Oslo. Snarere lovet de nærmest å behandle hverandre pent. Det er sikkert viktig personlig for Rieber-Mohn å begynne valgtaperintervjuet med å gratulere Høyre med et godt valg. Men det er denne trenden mot konvergens og nedbygging av konflikt i politikken som er den underliggende årsaken til lavere valgdeltakelse. Se for eksempel på Trondheim, der blokkmotsetningene har blitt langt mer aksentuert av LO og Rødts kravlister. Hva skjer? Valgdeltakelsen er høyere enn i de andre byene, og de røde regjererer den dag i dag.

IX.

Men det viktigste er selvsagt at folk er kjipinger. Det må vi aldri glemme.