Leiren

Jeg har hverken tid eller ork til å grave opp referansen, men i en av sine bøker refererer Slavoj Žižek til en annen tenker. Ideen er tankevekkende: Et samfunn kan, mer presist enn på noen annen måte, forklares og forstås ut fra sin leir. Det gir god mening å forstå nazi-Tyskland med utgangspunkt i konsentrasjonsleiren og Stalins Sovjet ut fra Gulag. Mer kontroversielt ser han USA gjennom prismet Guántanamo og Berlusconis Italia gjennom asylleirene langs sørkysten.

I et annet humør ville jeg skrevet at mange utviklingstrekk i Norge kan forstås gjennom Trandum. Men jeg vil i stedet forstå Norge gjennom sommerleiren.

Den politiske sommerleiren er et konsept som sitter dypt og personlig i meg. For ti år siden, ganske nøyaktig i dag, nattbadet jeg blant morilden på Mandals strender på min første sommerleir. Jeg badet sammen med leirens vakreste jente; hun som hadde all kunnskapen i verden om bistand, utenrikspolitikk og var i ledelsen for Operasjon Dagsverk. I dag har vi to barn, leilighet og huslån sammen.

Jeg deler gjerne Daniel Suhonens tekst om hans leiroppvekst med dere. Det er så mye som er så likt for oss som har arrangert leirene. Det er telefonsamtalene med foreldrene i forkant, om hvor trygt det er her på leir. Det er å sitte kvelden før med de siste to tredelene av programmet, og timen før med de siste to tredelene av foredraget. Det er å kjøre sikksakk gjennom Oslo for å skaffe den billige hermetikken. Det er å ringe rundt for å skaffe kjøkkenslaver.

Selv etter at jeg var ferdig som arrangør i 2004, har knapt noen sommer gått uten besøk på en av disse leirene: til Natur og Ungdom, Unge Venstre, Operasjon Dagsverk, Elevorganisasjonen, Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, PRESS. På alle tenkelige leirsteder, folkehøgskoler og gressletter. Jeg har vært debattleder og debattdeltaker, foredragsholder og innleder - men oftest har jeg kledd meg ut i rare kostymer og arrangert levende rollespill. Rollespill om undertrykkende meningsdiktaturer, om dilemmaer på liv og død, om kjærlighet, om slaveri og storpolitikk, om klansmentalitet og fremmedfrykt.

Levende rollespill er så godt egnet som metode fordi man nettopp kan sette på spissen disse tingene som er så fjernt fra den norske leirdeltakerens hverdag. Som var så fjernt.

La oss håpe at min ikke navngitte filosofiske inspirator har rett. La oss håpe at vi kan forstå Norge gjennom sommerleiren. I så fall er Norge et sted definert av sene kvelder med gitar rundt leirbålet, solnedgang og myggolje, flørting og varme kropper i berøring, fotballkamper med nord-sør-moral (det vil si: noen spiller i oppoverbakke), tørt brød med salami servert på en seng av muld og sand, dyvåte notater fra teltseminarer i tordenvær, radbrukne popsanger med nye tekster om de seksuelle preferansene til den sittende ledelsen i organisasjonen, revelje med grytelokk og sur trompet før soloppgang, absurde teaterøvelser, diskusjoner, fellesskap, kjærlighet, brennende hjerter og følelsen av å endelig få møte likesinnede, forent i idealisme.

Og la oss håpe at sommerleirene i 2012 får dobbelt så mange besøkende, og enda viktigere: dobbelt så mange dyvåte, iskalde, nattbadende tenåringer som kysser i vannkanten. Hvert kjærtegn er en spiker i kista for Behring Breiviks verdenssyn.

Forøvrig, og helt uten at jeg hadde lyst til å la det få plass inni teksten min: Blant Breiviks ideologiske kampfeller ser det ut til at strategien nå er å fremstilleAUFssommerleir som en slags paramilitær hitlerjugend-hjernevaskingsleir preget av antisemittisme og war games. Slik får konspirasjonen deres vokse seg sterkere. Jeg blir fysisk dårlig av å lese det.