Kandidatalder i Oslo

Det gjentas ofte at politikken består av et «gubbevelde». I virkeligheten er ikke situasjonen så ille - med unntak av to partier. Med utgangspunkt i valglistene for kommunevalget i Oslo kan vi si noe om sammensetningen av kandidater i partiene.

Best ut i min test er KrF, SV og Venstre. Disse tre partiene har en aldersfordeling på listekandidatene sine som gjenspeiler fordelingen i befolkningen svært tett. Dårligst ut kommer, nærmest naturligvis, Pensjonistpartiet, men bortsett fra det står det dårlig til også i Arbeiderpartiet. Høyre må også innse at de har en liste som avviker fra befolkningen tilsier, og Fremskrittspartiet er heller ikke helt «der».

På denne grafikken kan du se tetthetsestimater for partiene sammenligna med den virkelige fordelingen i lyst grått. Det er bra å ligne mest mulig på den grå linja, hvis man vil gjenspeile befolkningen. Vi kan se hvordan Arbeiderpartiet har en overvekt av folk mellom 40 og 50 år. Det samme har til en viss, men mindre, grad FrP og Høyre. Rødt, på sin side, har et tyngdepunkt over 60 som ikke gjenspeiles i befolkningen.

Nå inkluderer disse tallene alle på lista, og det er ikke særlig sannsynlig at partier som KrF får inn flere enn to eller tre representanter. Men det ser ikke ut til å være noe mønster i dataene som indikerer at yngre folk blir brukt som listefyll. Jeg har forsøkt et utall spesifikasjoner av forskjellige aldersgruppers overrepresentasjon enten først eller sist på listene, men det ser ikke ut til å være noenting å avsløre.

Nå kan man argumentere for at partiene bør ta høyde for at den faktisk valgte gruppen blir fire år eldre før den er på valg neste gang, og at listene derfor strengt tatt bør ligge to år til venstre for den faktiske aldersfordelingen. Jeg er ikke så sikker på det argumentet. Jeg tror det er viktigere at den faktiske aldersfordelingen gjenspeiles når valget gjøres, fordi det da er mennesker på ens egen alder som tar på seg å forsvare partiprogrammet, og som man i teorien kan diskutere med.

Alt i alt ser det ut til at de aller fleste partiene har gjort en temmelig god jobb med å etterape befolkningsstrukturen, med et viktig unntak for Arbeiderpartiet.

Et annet plott viser noe av det samme. Dette er et boks-plott, der «boksen» utgjør 50 % av kandidatene, gjennomsnittet er merket med en prikk, og strekene under og over boksen angir ytterpunktene av dataene (med mindre de faller utenfor en viss avstand fra boksen, da blir de gjort om til en prikk). Plottet viser tydelig hvordan brorparten av Arbeiderpartiets listekandidater er mye mer samlet i alder enn de andre partiene, selv om Høyre også har en ganske komprimert struktur:

Det er spesielt stor forskjell på boks-bredden mellom Ap og Høyre på den ene siden og KrF, Venstre, SV, Senterpartiet og Rødt på den andre.

En hypotese om hvorfor det har blitt slik kan kanskje formes? Mens politikk er en frivillig aktivitet for de fleste utøverne på kommunalt nivå, er det også en profesjonell aktivitet for enkelte. Det er en karrierevei. Spesielt gjelder dette folk i alderen mellom 35 og 50, når idealismen stort sett har gått over og karrierer i andre businesser frister. De som blir igjen gjennom disse årene har derfor større tilbøyelighet til å være folk som er motivert av et ønske om posisjoner.

Arbeiderpartiet og Høyre er partiene som vil ha den største reelle makten etter valget, uansett utfall. I tillegg er de partiene med best utsikter til verv oppover i systemet, på regjeringsnivå og ellers i samfunnet. De fordeler flest styreverv og muligheter mellom seg. Karrieristene blant politikerne søker seg derfor til disse partiene, og for å kunne få «uttelling» for innsatsen må de inn på listene. Dermed fortrenger de idealister og frivillige, som ikke vil stå i veien for engasjementet. I tillegg reduserer de behovet for å ringe rundt og be folk om å stå på liste, en praksis som gjør det litt lettere å styre sammensetningen.

Eller, oppsummert: makthyppe politikere i førtiåra går til Ap og Høyre, og skaffer seg plass på lista.