Har vi demokrati?

Samfunnsfagenes første teoretikere var preget av motsetningsparet opprør--stabilitet. Fra Platon og Aristoteles til Machiavelli var skriftene lærebøker i å unngå opprør. Aristoteles identifiserte tre arketypiske styringsformer, og delte deretter disse tre inn i to former: én stabil og én pervertert, som ender i kollaps og opprør. Monarkiet ender i tyranni. Aristokratiet ender i oligarki. Republikken ender i - Gud forby - demokrati. Aristoteles hevder at monarkiet, aristokratiet og republikken søker hele byens beste, men det hele korrumperer i tyranni, oligarki og demokrati, som bare søker å forbedre verden for en liten del av byen.

Til dette la Machiavelli til at de tre gjerne etterfølger hverandre: monarki medfører tyranni, som medfører en aristokratisk revolusjon og deretter oligarki, før en demokratisk revolusjon gir folk en viss innflytelse og derfor republikk, som de uten unntak misbruker og danner demokratier, og det varer bare til folket velger seg en monark og underkaster seg hans vilje.

Det er heller ingen tvil i disse teoretikernes sjel om hva som er aller verst: demokratiet er den store stygge ulven. Å styre etter folkets innfall og utfall er en forferdelig idé; «flertallstyranni».

Kanskje lar også noen av historiens skrekkeksempler seg forklare av Machiavellis syklus: Det monarkiske Tyskland ender opp i et tyranni som drar landet inn i første verdenskrig. Resultatet blir opprettelsen av Weimarrepublikken - som har såpass begrensa demokratisk snitt at det ligner mye på et aristokrati. Ut over tjuetallet sentraliseres makta stadig mer, helt til et lite sjikt av oligarker ser seg nødt til å dele styringa med Hitler og hans brede folkebevegelse - en overgang til en balanse mellom oligarki og demokrati - en republikk. Men under Hitlers bevisste styre kollapser republikken inn i rent flertallstyranni - Aristoteles skrekk-demokrati. Og hva er vel Hitlers periode som Fører, om ikke et folkets valg av monark? Sirkelbevegelsen er komplett.

I en slik begrepsbruk, har ikke Vesten demokrati i den greske forstanden. Vi har republikker: balanserte blandinger av oligarki og demokrati. Vi har en rekke elitistiske foranstaltninger for å forhindre folket i å gjøre som folket vil: Vi har konstitusjonelle demokratier med klare begrensninger på hva det faktisk er lov å vedta. Vi har menneskeretter og grunnlovsbeskytta rettigheter. Vi har militære styrker som i praksis begrenser parlamentarikernes handlingsrom. Og vi har internasjonal lov og internasjonale virkemidler som praktisk disiplinerer land fra å vedta noe som strider mot visse prinsipper.

Dette gir oss også en mulighet til å forstå hvorfor verdenssamfunnet helhjertet støtter opp under enkelte opprør, mens man fordømmer andre. Opprøret i Egypt er et forsøk på å gå fra oligarki til republikk. Det liker verdens moralske voktere. Opptøyene i England ligner på en overgang fra republikk til demokrati, og støttes ikke. Vestens demokratiske sinnelag er i virkeligheten prisgitt at folket tøyles. Samtidig er dette systemets akilleshæl: på den ene siden må man, for å bli valgt, hylle folket, demokratiet og klokskapen i massene. På den andre siden kan man ikke faktisk overlate beslutninger til massene. Sivilisasjons-sammenbrudd á la Tyskland ’32 oppstår når demagoger ser bort fra denne siste foranstaltningen, og utilslørt gir folket det de vil ha.

Men hvorfor er sirkelen brutt i stabile, vestlige republikker?

Derom strides de lærde, og Aristoteles og Machiavelli har lite å bidra med. Kanskje er det økonomien, og spesielt kontinuerlige økonomiske fremskritt, som sikrer stabiliteten i systemet. En evig kamp om makta i samfunnet erstattes av en kamp om å få like fine ting som klassen over deg. Urettferdigheten knytta til at du ikke får bestemme kanaliseres over i misunnelse over at du ikke har like fin bil som naboen. Hvis det er sant, er det veldig talende at det i London-opptøyene er dyre butikker og luksusgjenstander som henholdsvis får gjennomgå og blir omfordelt. Den eldste av de sosiale opprørerene: Hvorfor får du ha en slik, når ikke jeg får?

Hvis det er slik, avhenger altså regimestabilitet i disse aristoteliske republikkene av en balanse, der det eksisterer sosiale forskjeller, men også sosial mobilitet. Det må finnes en troverdig tanke om at du også kan få den fine bilen. De som ikke har denne muligheten og gjennomskuer det, kan klistre seg på de fine ordene om folkestyre og lage opprør. Er de mange nok, tar de makta.

I så fall er altså republikansk stabilitet noe som opptrer først med stabil økonomisk vekst. Men hva med de før-industrielle republikkene, som Romerriket? Vel, romerriket er en kombinasjon av republikk for folk innenfor Roma og tyranni/monarki for resten. Det foregikk mangt et opprør i rikets provinser. Men hele tiden sørget Romerriket for å holde på en voksende rikdom i Roma selv. Men selv det holdt ikke: når utvidelsene og berikelsene mer eller mindre var på sitt toppunkt, kom kuppet og den monarkiske overtakelsen av republikken. Senere tyranniet, og forfallet.

Spørsmålet blir dermed om republikansk stabilitet vil være mulig når vi kombinerer det hele med en økologisk utvikling der vi har to «valg»: enten redusere veksten i energiforbruk og dermed også veksten i levestandard, eller gi faen i klimaet og dermed ende opp med å likevel redusere veksten i levestandard, når mat blir dyrere og klimaflyktninger må flyttes på. Kanskje er det mulig. Kanskje ikke. Vi står foran store prøvelser.

Det er slik jeg forstår de moderne kommunistiske teoretikerne: de ønsker seg reelt folkestyre basert på noe annet enn flertallstyranniets og fascismens massepsykologi. Det kan være den riktige strategien: i stedet for å tviholde på «fernisset av sivilisasjon» -  det liberale demokratiets rettsregler som binder folkets gutturale vilje til masta - bør man gå inn for et virkelig folkestyre vunnet som en felleskapsrevolusjon. Det er et leap of faith, som Zizek sier, men det kan være vårt eneste håp. Problemet er like enkelt som det er fortvilende: hvordan?