Skole og resultater

En diskusjon blir aldri særlig ryddig på Twitter, så jeg måtte løfte noe hit. Utgangspunktet var en utveksling mellom @sjetilv, @syltegeek, @tordlien og meg om hva som bør være målene for skolen knytta til utjevning.

Dette spørsmålet er veldig spennende, fordi det avdekker mange holdninger. I hvilken grad skal posisjon i samfunnet være et resultat av gener? Av sosiale strukturer? Av klasse? Og i hvor stor grad skal vi intervenere?

Mitt utgangspunkt er at de prinsipielle argumentene for intervensjon er veldig sterke. Barna er ikke skyld i sine foreldres manglende utdanning, mange deltidsjobber og dårlige gener. Det er derfor urettferdig, ut fra de aller fleste menneskers ulike definisjoner av rettferdighet, at noen stiller bak i køen på grunn av forhold de umulig kan lastes for.

Men så glir spørsmålet over i det praktiske. Hvordan skulle man kunne utjevne forskjeller? Vel, en faktor som påvirker kvaliteten på opplæringa er mengden ressurser skolen setter inn. Empirisk forskning på feltet (f.eks. Roemers Prospects of Equality in Market Economies) tyder på at det er mulig å løfte svake elever ved å bruke ekstreme mengder ressurser på dem - i størrelsesorden 3-5 ganger så store ressurser som andre elever. Og da snakker vi altså ikke om elever med spesielle behov – her snakker vi om elever med presumptivt lignende genetiske forutsetninger, men ulik sosial kapital.

OK, men hva vil konsekvensen være? @sjetilv er redd for at dette vil ramme samfunnet som helhet, fordi «vi trenger de sterkeste». I virkelighetens empiriske verden er det imidlertid et ganske åpent spørsmål om det lar seg gjøre å redusere resultatene til de flinkeste. Studier fra NBER (skal finne den kilden snart, sorry!) tyder på at redusert ressursbruk ikke påvirker de sterkeste elevenes resultater. Det kan skyldes at familiene kompenserer når skolen svikter.¹

Det er derfor, rent samfunnsøkonomisk, et veldig sterkt argument for å ta fra de flinke og gi til de som sliter. De flinke oppnår omtrent den samme kompetansen uansett, men de som sliter kommer vesentlig høyere opp på skalaen.

For meg stemmer dette godt overens med moralske argumenter, men jeg skjønner jo at det biter litt mer for andre. Elever flest, for eksempel, forventer millimeterrettferdighet. Middelklassens ressurssterke foreldre vil nok neppe se blidt på en skole som dreier ressurser vekk fra deres veltilpassede barn. Som @sjetilv skriver: «Skal vi straffe gode elever ved å ta fra dem tilgangen på de gode lærerne?»

Jeg skjønner impulsen; magereaksjonen. Men ved nærmere ettertanke er det, etter mitt syn, rimelig at det offentlige disponerer de ressursene vi har betalt for på en måte som best gagner samfunnet. Selvsagt kommer av og til prinsipper i veien for det. Men jeg mener at millimeterrettferdighet i skolen ikke inngår som et viktig prinsipp i vår sivilisasjon.

Så, til slutt: Mange flinke elever opplever å ikke bli sett, utfordret eller forstått i skolen, og utvikler psykiske problemer eller sosiale tilpassingsproblemer på grunn av det. Jeg mener selvsagt ikke at vi ikke skal ta dette alvorlig. Men jeg tror at den typen problemer ikke handler så mye om absolutte lærerressurser. For denne kategorien av elever vil det ofte være svært nyttig å få jobbe mer selvstendig med mer avanserte temaer, og deretter bli sett gjennom presentasjoner, prosjekter og kanskje samarbeid med verden utenfor skolen.

I tillegg må det, for mange av disse elevene, gjøres bevisste grep for å hjelpe dem til å integreres sosialt med menneskene rundt dem. Å gi dem egne skoler eller egne klasser er en bjørnetjeneste: Mange av disse elevene vil trolig oppleve å være i miljøer der de ikke blir forstått gjennom hele livet sitt, og strategier for å mestre og samhandle med mennesker med andre interesser og mindre stringent logiske tankemønstre vil være nyttig.