Mer om pappapermstudien

Det har kommet ønsker om mer substansiell kritikk av Aftenpostens vinkling på pappaperm-studien nevnt i forrige blogginnlegg. Naturlich.

Studien er en serie regresjonslikninger som utnytter forskjellen fra rett før og rett etter innføringen av pappaperm i 1993. Dette er koblet opp mot registerdata, altså SSBs rikholdige register over våre inntekter, utdanninger, bosted, aldre og lignende. Det sammenlignes også med den samme situasjonen på samme datoer i 1992, da man også utvidet foreldrepermisjonen (den gang med tre uker, ikke spesifisert til far eller mor).

Regresjonene er altså nokså robuste på tvers av mange vanlige problemstillinger

Disse regresjonene gir noen signifikante indikatorer, og jeg skal kritisere Aftenpostens tolkning av dem.

• Blant de som tok ut pappaperm, og der far har høy utdanning, har bedre resultater i skolen.
• Blant de som tok ut pappaperm, har mor lavere lønn enn blant de andre.
• Blant de som tok ut pappaperm, jobber mor mindre.

Selvseleksjonsproblemet

Det første problemet med alle disse spesifikasjonene er at det er ikke ordentlige eksperimenter. Vi har ikke tilfeldig tilordnet noen familier til pappaperm og andre til ikke pappaperm: familiene kunne velge selv. Det gjør de blant annet basert på observerbare karakteristika (som mors og fars utdanning, lønn, alder osv.), men også på bakgrunn av uobserverte karakteristika (som, la oss si, hvor høyt de prioriterer familie kontra jobb).

Dette kan man forsøke å kontrollere for med en såkalt diff-in-diff-tilnærming, og det er det forskerne har gjort. Ved å lage fire grupper av barn, født før og etter reformen i 1992 og 1993, forsøker man å isolere effekten av pappapermen. Men det er jo ikke de samme barna som kommer til verden begge ganger. Man ender derfor opp med en forutsetning om at variablene man har med er relevante for å forklare også de uobservbare karakteristika, og at identiske familier med henblikk på de observerte karakteristika reagerer likt på økningen av permisjon i 1992 og innføringen av pappaperm i -93.

Jeg mener det er ganske klart at de ikke nødvendigvis er slik, og at diff-in-diffen derfor må tolkes med stor varsomhet. Ta for eksempel farens tilbøyelighet til å prioritere familie foran jobb, eller «myke verdier» foran «harde verdier». Disse vil variere på tvers av fedre, men du vil ikke klare å forklare dem helt ved hjelp av bakgrunnsvariabler. Du vil heller ikke klare å isolere dem ved å se på konsekvensene ved innføring av økt foreldrekvote i 1992, blant annet fordi fedre som ønsket å ta ut foreldrepermisjon i 1992 ikke nødvendigvis fikk «lov» til det av arbeidsgiver.

For konklusjonene blir dette et uoverstigelig problem: skyldes de bedre resultatene, den lavere lønna og den reduserte arbeidstida noe ved fedrene som ble hjemme, eller kanskje til og med ved familiene? Her er to «historier» som kan forklare dette, og det kan finnes flere.

• Fedre med høyere IQ prioriterer familie foran jobb, og dette påvirker også partnervalget deres slik at deres partnere også prioriterer slik. IQ er ikke observert i studien, men påvirker trolig graden av arbeidsledighet og deltidsarbeid negativt. I tillegg får barna deres i snitt bedre resultater i skolen. Alle de tre variablene ville kunne forklares hvis denne historien er sann: karakterene er åpenbart forklart, og mors lavere lønn og arbeid forklares av andre prioriteringer. At far ikke går ned i lønn forklares av at denne IQ-gruppa er mer etterspurt på arbeidsmarkedet. Jeg tror ikke dette forklarer tallene, men det er et eksempel på hvordan slike mekanismer virker.
• Det mer sannsynlige er at IQ eller ei, noen fedre ønsker enkelt og greit mer tid med familien sin, og de får seg trolig ektefeller som ligner dem selv. Men for fedre kommer dette ikke til uttrykk når 1992-reformen ble innført (på grunn av nevnte press fra arbeidsgivere), men de er blant de 37 % som benytter seg av fedrekvoten. Fedrene taper ikke mye på dette i arbeidslivet, fordi det viser seg at myke menn blir stadig mer etterspurt. Men mødrene i slike familier prioriterer annerledes.

Så, bare for å ha sagt det – forskerne har sitt på det tørre: Familier der far tok ut pappapermisjon i denne urtiden for pappaperm, var tilbøyelig til å være familier der mor også jobbet mindre etterpå. Mors lønn i slike familier sank. Det det ikke er dekning for, er Aftenpostens overskrift: «Endrer ikke rollene hjemme.» Forskjellen er ganske så betydelig.

Individperspektivet

Forskerne er derimot noe mer på villspor når de skal konkludere om likelønn. De skriver at politikere og andre la til grunn at pappaperm skulle bidra til likelønn, men at dette ikke får støtte i deres studie, snarere tvert imot. Når de har publisert artikkelen i dag, tar de også et ekstra forbehold mot akkurat denne konklusjonen, kanskje etter å ha gjennomgått det én gang til. Dette er nemlig å forsøk på å generalisere enkeltindividers utvikling til makronivå, og det lar seg ikke gjøre så enkelt.

Det var ikke disse fire ukene som isolert skulle medføre likelønnseffekten. Likelønnseffekten av en likere fordeling av å hjemmetiden med barn, skal virke på to nivåer. For det første bidrar den gjennom å fordele kompetanse- og nettverkstapet mellom kvinner og menn jevnere. Denne effekten måler studien bra (selv om den bare måler lønnsnivå frem til ungen er ni år, da). Det som ikke er tatt med, er effekten det hele har på etterspørselen etter arbeidskraft.

Du kan tenke deg en arbeidsgiver som skal ansette noen. Han kan velge mellom en kvinne og en mann. For hver av disse kan han forvente en prosentandel fravær, noe som koster arbeidsgiveren i form av kostnader til vikaropplæring og tapt fortjeneste ved redusert produksjon. I et perfekt kompetetivt marked vil arbeidsgiveren løse dette ved å tilby den som har lavest forventa prosentandel fravær høyere lønn: personen er enkelt og greit mer verdt for bedriften. Alternativt, hvis muligheten til å gjøre dette forsvinner, vil han enda mer sikkert velge mannen.

Kvinner i 20- og 30-åra har stadig en vesentlig høyere forventa fraværsrate enn menn. Uten annen kunnskap om dem, vil derfor det forventa resultatet bli at menn har høyere lønn (med fri lønnsdannelse), høyere ansettelsesrate (med bundet lønnsdannelse og høy arbeidsledighet) eller begge deler (i blanda økonomier eller ved bundet lønnsdannelse og lav arbeidsledighet). Akkurat slik vi observerer, med andre ord.

En pappaperm øker fraværsprosenten for menn og stimulerer derfor til likelønn. Nå er ikke akkurat fire uker særlig mye, og som SSB-studien viser økte mors fravær mer i samme periode. Det ble derfor ingen synlig effekt på lønnsdannelsen av denne reformen, men alt annet holdt likt kunne resultatet blitt en forverring uten. Når vi nå nærmer oss tolv uker er det alle grunner til å tro at det begynner å gripe inn.

Et siste moment langs disse linjene er at fire uker er så lite at vi vet at de i mange, mange tilfeller ble avviklet ved at mor tok ut ferie samtidig som far tok ut pappaperm. Det reduserer også effekten på utgangsvariablene over hele linja. Det gjør også Aftenpostens – og studiens – generaliseringer vanskelige å svelge. Det er såvidt jeg kan forstå ekstremt plausibelt at a) effekten av innføringen av pappaperm først vil materialisere seg på andre barn senere år, når også fedre som ikke var «first adopters» av pappaperm kastet seg på, og b) at effekten av pappaperm først vil bli tydelig når lengden er så stor at den påvirker konkrete ansettelses- og prioriteringsbeslutninger i bedriftene.

Studien er brukbar metodisk, men gir seg i kast med noe som ikke går an å løse. Vi kan ganske enkelt ikke løsrive såkalte comprehensive outcomes fra helheten. Måten en pappaperm former samfunnet på lar seg ikke isolere fra måten bedrifter etterspør arbeidskraft, og f.eks. det økte innslaget av kvinnelige sjefers betydning for kvinners muligheter til lønnsvekst i fremtiden. Som på andre slike felter er det nødvendig å holde fokus på de store tallene: I hvor stor grad har kvinner mulighet i arbeidslivet? Hvordan går det med likelønn? Hvordan går det med skilsmisserater? Slike ting er selvsagt ikke effekter av pappaperm alene, men det var da heller aldri poenget. Analyse gir ikke alltid alle svar. Noen ganger må man også se på syntesen og makrotallene.