Er ferien problemet?

Aksel Braanen Sterri og Magnus Bergli Rasmussen argumenterte i gårsdagens Aftenposten med at den lange skoleferien har hovedskylden for store ulikheter og dårlige resultater i norsk skole. Som de selv skriver:

Den lange sommerferien reduserer barnas ferdigheter og er sannsynligvis roten til ulikhetene i norsk skole.

Dette er en temmelig hardbarka hypotese. Jeg tror ingen vil være uenig i at det kan være noe samsvar mellom resultater og tid tilbragt på skolen. Men Sterri/Rasmussen hevder noe langt sterkere: Nemlig at a) sommerferien har en effekt ut over  faktisk timetall, og b) dette påvirker ikke bare resultatene i snitt, men fordelingen.

Sterri/Rasmussens kronikk hviler ikke på dette, men jeg hørte Sterri i radiodebatt, og der poengterte han at Norge har en særlig lang ferie. Det er ikke tilfelle. Her er sommerferiene i OECD:[^Kilde: Wikipedia. Jeg har gjort diverse utregninger og forsøkt å lage gjennomsnittlige ferielengder for land med variable ferier. Jeg har ikke kvalitetskontrollert opplysningene i WP-artikkelen, men kan ikke helt se noen bestemt årsak til at de skulle være vesentlig feil.]

Men det er selvsagt ikke noe argument i seg selv at andre land gjør det enda verre, i Sterri/Rasmussens øyne. Vi skal derfor gjøre en grundigere analyse. Men la nå det være sagt: en lang skoleferie kan ikke forklare i seg selv hvorfor Norge gjør det dårligere enn andre land, dersom man mener det.

Resultater, slik Sterri/Rasmussen definerer dem, ser ut til å handle om grunnleggende ferdigheter. Det er derfor naturlig å gripe til PISA-tall for å operasjonalisere dem. Vi skal eksplisitt se på forskjellene, ettersom det er det Sterri/Rasmussen mener sommerferien øker. Til slutt ser vi litt på absolutte skårer også, for syns skyld.

Her er korrelasjonene mellom ferielengde og ulikhet, målt ved PISA-undersøkelsens standardavvik:¹

Ser du et mønster? Ikke jeg heller. Det skyldes at det ikke finnes noe mønster. Ingen av disse grafene korrelerer signifikant. I en lineær regresjonsmodell (OLS) finner vi at estimatene er ekstremt små (-0.008, -0.005 og -0.011) og som sagt ikke signifikante (p=0.449, 0.672 og 0.317). Men bare for å påpeke hvilken retning alle disse tre anslagene peker: mer ferie gir mindre forskjeller.

De tre punktene med store forskjeller og korte ferier øverst til venstre i alle tre bildene er forøvrig Japan, Korea og Holland. Det forekommer meg litt underlig at Sterri og Rasmussen valgte Japan som sitt primæreksempel. Forskjellene i Japan ligger over OECD-snittet i alle tre fag.

Nå kan det selvsagt hende at det finnes mange skjulte hemmeligheter bak slike aggregerte tall. Men på landnivå ser det ut til å være fullt mulig å lage små forskjeller samtidig som man har lang sommerferie – stikk i strid med Sterri/Rasmussens hypotese. Finland er selvsagt et prima eksempel: De har blant OECD-områdets lengste ferier, og blant de minste forskjellene.

Hvis vi skal prøve oss på en forklaringsmodell på hvorfor sommerferielengde ikke har noe å si, er det særlig to som peker seg ut - rent teoretisk. Den ene er at dersom utbyttet av å være på skolen varierer på elevnivå, slik at «skoletilpassede» elever har mer utbytte av skolen enn «skoletapere», vil det ikke gi mindre ulikhet å pøse på med mer skole.

Den andre forklaringsmodellen tar utgangspunkt i at det som betyr noe, er ikke sommerferien, men den totale mengden skole. Hvis man ønsker å utjevne forskjeller, må man derfor dreie mengden opplæring slik at de svakeste får mer opplæring. Å smøre skoleåret tynnere utover, med kortere ferier, har ingen bestemt effekt.

Sterri og Rasmussen bruker tall fra TIMSS i stedet for PISA. TIMSS er en studie på elever i fjerde klasse, mens PISA er ved 15 år. Jeg vil hevde at når vi skal se på en variabel med så komplekse konsekvenser som ferie, er det mer fornuftig å se på output ved slutten av skoleløpet enn ved begynnelsen. Det er særdeles gode grunner til å lage hypoteser om sammenhenger mellom skoletrøtthet og ferielengde, f.eks. Skoletrøtthet slår imidlertid sjelden ut i fjerde klasse.

Det skinner litt gjennom i artikkelen at Sterri/Rasmussen også er opptatt av absolutte resultater, ikke bare forskjeller. Her gir faktisk PISA-tallene dem bittelitt rett.

Tallene viser at matteresultatet er signifikant på 95 %-nivå, og også den gjennomsnittlige PISA-karakteren er signifikant, selv om lese- og naturfagskarakterene ikke er signifikante. Merk at disse resultatene drives veldig av tre datapunkter: Japan, Korea og Mexico. De er uteliggere på hver sine måter: Mexico ved at de har ekstremt mye svakere resultater enn resten av OECD, noe som neppe kan skyldes ferielengden alene. Korea og Japan har kort ferie, men det er også mange andre fellestrekk mellom disse landene som er vesensforskjellig fra andre OECD-land. Det er derfor grunn til å være varsom her: resultatene kan veldig godt skyldes en konfunderende variabel, f.eks. andre elementer av landenes kultur, arbeidsmarkedet i landet, skolens innretning i disse landene eller til og med genetikk.

Sterri og Rasmussen har gått meget høyt ut og hevdet at andre som driver med skolepolitikk ikke er forskningsbasert og mangler empiri. Jeg vil nok med dette hevde at Sterri og Rasmussen med fordel kunne sjekket det aller mest tilgjengelige og mest brukte datamaterialet på elevresultater før de trekker bastante konklusjoner.

Datasettet mitt kan lastes ned (Datasett skoleferie og PISAtall OECD) hvis du ønsker å gjøre dine egne undersøkelser.