Hvordan sparke den som ligger nede uten å ty til vold

…Du store Gud - hun lå her altså virkelig nå, det var henne, henne selv som lå her i denne forsmedelige stolen med klærne oppover brystet, og han, den unge herren med knebelsbarter og lorgnetten som hun kjente fra musikken, han sto virkelig der foran henne og undersøkte henne med sprinkelhornet - utenkelig som det var, var det dog sant - og enda var hun ikke død av skam…

Christian Krohg: Albertine, 1886

Oslos bystyre er nå i ferd med å innføre meldeplikt for tigging. Dermed gjeninnføres en stolt tradisjon fra det nittende århundre, hentet fra en tidsperiode ellers preget av nestekjærlige fremstøt som forbud mot jesuitter og munker i riket, dødsstraff ved halshugging, tvangsekteskap, forbud mot samboerskap uten giftemål og sultestraff.¹

Vår samtid krever sitt av nytale og dobbelttenking. Byrådet følger opp trenden ved å poengtere at dette tiltaket selvsagt ikke skal legge hindringer i veien for noen som vil drive med tigging men formålet med tiltaket er å begrense tiggingen. I Reagans ånd går byrådet forbi de innledende stegene (if it moves, tax it) og går rett på løsningen (if it still moves, regulate it). Hensikten er å la oss mennesker slippe å plages av at de andre forsøker å få seg mat i magen. Vi kunne jo komme til å shoppe mindre.

Saksfremlegget og høringsuttalelse er nærmest kjemisk, eller skulle man si etnisk, renset for perspektiver hentet fra de som rammes; Kirkens Bymisjon og bydel Gamle Oslo er humanismens eneste alibier i en bunke av trampeklapp. Byrådet anfører på sin side, i sakspapiret, en eneste motivasjon for regelen. De ønsker seg en trygg by, men får «regelmessig» henvendelser fra innbyggere og turister som «reagerer».

Det finnes altså ingen statistikk på om tiggingen fører til en utrygg by. Det finnes ingen kost-nytte-vurdering. Vi får ikke vite et kvekk om hvem disse tiggerne er, og hvorfor de tigger. Det finnes ikke engang noen skikkelig meningsmåling. Det finnes bare en lojalitet overfor følelsene til de menneskene som ringer sentralbordet i Oslo kommune.

I en klassisk parallell til Albertines virkelighet trekker deretter byrådet dobbelttanke-kort nummer to: Dette er egentlig et tiltak egnet til å verne de som driver med tigging. I «offentlig debatt» har det nemlig blitt «hevdet» at tigging har sammenheng med trafficking. Det vil derfor være slik at «meldeplikten vil…kunne virke som en trygghet for personer som opplever å måtte tigge som ledd i trafficking eller annen organisert kriminalitet.» Disse multikriminelle spøkelsene skråstrek bakmennene klarer altså å tvinge dem til å sitte på gata ti timer hver dag uten å snakke med politiet, men de klarer ikke å tvinge dem til politiet for registrering?

Den eneste problemstillingen ved regelen som løftes frem i saken, er om denne regelen også vil ramme innsamlingsaksjoner som Operasjon Dagsverk. For det kan vi jo ikke ha noe av. Byrådet følger opp, og endrer teksten fra «innsamling av penger» til «tigging». Vi elsker jo velkledde, rike mennesker som samler inn penger for å bøte på fattigdom. Vi hater bare de fattige som ber om penger.

Selv bydel Stovner, som alvorlig talt må være den minst relevante stedet i byen for denne regelen, er hjerteskjærende enige og ærlige:

Meldeplikt vil kunne bidra til å…redusere omfanget av uønsket tigging på offentlig sted.

Bare for å presisere: Vi snakker her om en lovlig aktivitet. Som folk bedriver. På offentlig, det vil si felles-eid, sted. For å tjene penger til livets opphold. Denne regelen vil kunne bidra til å redusere dette. Denne regelen vil altså bidra til å innskrenke borgernes frihet. Og det applauderes!

Er det mulig å lese NHOs høringssvar uten å kjenne kvalmen stige?

En høyere terskel for tigging og pengeinnsamling vil være med på å løfte inntrykket svært mange turister og tilreisende har av Oslo som reisemål, noe som er positivt for hele byen. NHO er derfor svært positive til forslaget om at de som ønsker å foreta innsamling av penger må gi forhåndsmelding til politiet.

Blir vi kvitt tiggerne, tjener vi mer penger. Ergo er vi for. Skjebner? Det får Kirkens Bymisjon ta seg av.

Vil De være saa god - højstværdige Herrer - at sige mig: Hvordan skal jeg faa Folk forklaret dette med Skammen, som dør pludselig med et Slag for at aldrig at vaagne mer uden ved simpelthen, som jeg her har gjort at sige, hvordan det gik til.

Christian Krohgs forsvarstale for Høyesterett i saken om hans påståtte «Ringeagt for Sædelighed», 1887.

Det er illiberalt, ekkelt og ikke et rikt samfunn verdig å trekke frem skammen for å slippe å se fattigdommen. Men i virkeligheten er dette forslaget ennå verre enn det kan virke ved første øyekast. I virkeligheten er dette et målretta tiltak for å bli kvitt rom- og romanifolk. Det kan leses mellom og på linjene - byrådet tar selvsagt ikke ordene i sin munn.

«Meldeplikten medfører en plikt til å identifisere seg… Meldeplikten vil også være et hinder for tiggere som oppholder seg i landet uten oppholdspapirer. … Enkelte høringsinstanser uttaler seg om faren for at en ordning med meldeplikt kan virke diskriminerende for enkelte grupper. Til dette bemerker byrådet at meldeplikten skal gjelde for alle som tigger på offentlig sted.»

Vi går med jernbeslåtte sko i retning rettstiltstanden fra 1924, da romanifolket ble nektet norsk pass, og 1927, da vi kastet dem ut av riket. Vi ville gladelig, dersom vi hadde hatt anledning, gjentatt suksessen fra 1934, da en gruppe romani søkte om tilflukt i Norge. Visse tendenser i europeisk politikk gjorde det relevant å søke beskyttelse. Vi nektet dem det. De fleste av disse døde senere i konsentrasjonsleire.

Og de som hadde lurt seg inn i landet før vi rakk å stenge grensene, tvangssteriliserte vi etter krigen.

Nå er planen å sulte dem ut. Har du ikke lovlig opphold i landet, identifikasjonskort og rent rulleblad, skal du faen ikke få mat.

Me kunde ganga Verdi rundt og leita etter Sveltestraffi med Diogeneslykta, det vøre faafengt Arbeid, me andre ikkje finna denne Straffi paa andre Stader enn i dei 3 smaa Land, Norig, Danmark og Sverig… Landet er ikkje tent med, at Utlandet veit um, at me her set utsvoltne Tiggarar, Husmenn og Inderstar i Fengsel paa Vatn og Braud i 20 elder 30 Dagar, fyrdi kannhenda den harde Naudi hev drivet dei til aa taka eit Tre i Annanmanns Skog.

Samfundet nr. 176, utgitt 1881, sitert i Ivar Aasen «Rettstilstand i Norig» (Fedraheimen, 8.10.1881)