Uenige, men enstemmige: et glanset parti

Prosjekt landsmøteblogg hadde en målsetting: jeg skulle finne ut hvorfor jeg ikke er medlem eller stemmer SV, til tross for at mine demografiske fakta peker entydig på at jeg burde. Disse dagene har gitt meg omrisset av et svar.

Med fare for å høres ut som en hipster: Jeg likte SV bedre før de ble store. Da de var et opposisjonelt parti med store ambisjoner. Da de hadde en partileder som mente partiledervervet burde rullere, og at ingen partileder burde sitte mer enn to perioder. Da de, som Stein Ørnhøi fortalte, bar paroler mot atomvåpen fra Sarpsborg til Oslo.

SV i dag er et parti som tar etter de store. De er uenige, men enstemmige. De er velstriglet og kommunikasjonsorienterte. Den intellektuelle kraften i partiet brukes på taktikken, ikke analysen. Det må til for å få makt, men er dørgende kjedelig.

Selvsagt er det ikke helt hele sannheten. Lommer av det interessante partiet består, men det er nettopp lommer. Anomalier. Det murres når noen vil bruke landsmøtets tid på analyser og store spørsmål.  Det brummes om at standpunkter tar seg dårlig ut i media. Partiet blir hardere i asylklypa, ikke fordi noen her ønsker det, men fordi folket vil. Det brukes ikke et sekund av landsmøtet på å diskutere organisasjonsbygging og grasrot. Kort fortalt: SV er blitt et helt vanlig parti.

Det er gode grunner til å være et helt vanlig parti. Den viktigste er at det er det folk flest liker. Jeg skiller meg med andre ord klart fra folk flest. Det som tiltrekker velgere generelt, ser ut til å frastøte meg. Det blir derfor helt feil å si at SV har gjort noen feil. Sannsynligvis er det helt rett, fordi et politisk parti som ikke søker makt er like meningsløst som en pistol uten avtrekker.

Det er altså jeg som er rar, men konklusjonen er likevel klar: jeg lar meg ikke inspirere av dette partiet. Landsmøtet konverterte meg ikke – jeg forblir partiløs.