Prinsipielt prinsipprytteri

Det er forskjell på partier. Med litt bred pensel er det en tendens til at jo lenger til venstre du kommer, jo mer opptatt er man av prinsipper. Prinsipper er politikk uten holdbarhetsdato; evige sannheter som setter rammene for konstruksjonen av den daglige politikken.

Alle partier har prinsipper, men venstresida har fler. Høyres prinsipprogram har rundt 4 000 ord, Venstre 5 000, Fremskrittspartiet 6 000. Senterpartiet har skjønt at regjeringsdeltakelse på begge sider av politikken krever få prinsipper, og har begrensa seg til 700 ord.  Det sist vedtatte prinsippdokumentet i SV har til sammenligning 24 000 ord.

De nå nedlagte partiene på venstrefløyen av politikken var legendariske for å bruke all sin tid og energi på krangler rundt små detaljer i prinsipprogrammene sine. Prinsipprogrammene skulle, i disse partiene, være komplette fortolkningsmotorer. Oppgaven for et parti, tenkte de kanskje, var å lage en teoretisk beskrivelsen av hvordan verden er og burde være. Bare man hadde rett, ville folket følge etter. Eller ikke. Men man ville i hvert fall ha rett.

Problem nummer én er at de dermed sparket beina under det aller første prinsippet sitt: at god politikk bare kan fremkomme gjennom kampen mellom de ulike interessene. Ved å etablere slike detaljerte strukturer av prinsipper, ble de tvunget til å også erklære seg for å være dem de skulle representere. For hvordan skulle man ellers avstemme ideen om at bare arbeiderklassen kunne tjene arbeiderklassens interesser, med det faktum at det i praksis satt partier bestående av akademikere som de håpet arbeiderklassen skulle slutte rekkene bak?

Politikk er ikke prinsippene, det er løsningene. Løsningene oppstår gjennom den politiske prosessen, med alle sine krumspring. Skal man vinne prosessen, må man ha folk. Skal folk orke å gjøre innsatsen, må de føle at de får noe igjen for det. Partienes valuta er  innflytelse: Tillitsvalgte rekrutteres ved at man gir dem nettopp tillit til å forme politikken. Naturligvis ikke tillit til å gjøre hva de vil, men  nok til at de føler at jobben de gjør er nyttig.

For et landsmøte som er opptatt av et eller annet politisk mål – la oss si sosialisme – finnes det da en gylden middelvei mellom å fasttømre dette målet og å holde partiet åpent for at også nye generasjoner tillitsvalgte vil få noe ut av å partiet. Er alle saker avgjort, er det ikke rom for noen nye ideer, og seddelpressen i innflytelses-banken stopper opp.

Prinsipprogrammet er kompromisset om handlingsrom mellom de nåværende og fremtidige tillitsvalgte. Venstresidas hang til analyse og storslåtte prinsippslott er et viktig hinder for muligheten til makt. Mens høyresida har tradisjon for å stole på sine ledere, finnes det en ideologisk basert mistro til å delegere makt på venstresida. Prinsipprogrammene kommer denne mistroen i møte: ved å reise en slik mast, kan man binde ledelsen fast med akkurat så lang løpestreng man måtte ønske.

SVs foreslåtte prinsipprogram for neste periode er kuttet ned til 10 000 ord – fra 79 sider til 35 sider. SV går altså i retning av mer tillit til makta. Det er kanskje ikke så rart, når man har makta selv.