Personlig fornøyd

Kristin Halvorsens tale til landsmøtet startet med hennes personlige dagboknotater fra fredag for to uker siden, 11. mars. Utsettelsen i Lofoten og Vesterålen var et faktum, og selv de forferdelige nyhetene fra Japan kunne ikke døyve følelsen Kristin fikk av å høre demonstranter fra Natur og Ungdom synge at «regjeringen er bra».

Det knallharde dagliglivet i regjering sliter på partiets lokale tillitsvalgte. Mange i partiet er usikre på om regjeringsdeltakelsen gir et netto positivt resultat for partiet som helhet. Da er det helt avgjørende at lederen selv har følelsen av å vinne. Det er selvsagt derfor Halvorsen begynner med seg selv og sine notater. Følelsen jeg får i salen er at denne innfallsvinkelen fungerer. Selv høyt utdannede sosialister er ikke mer selvstendige enn at de er fornøyde når lederen er fornøyd.

Slike taler er egentlig et underlig konsept. Landsmøtet er jo egentlig det eneste stedet der lederen er underlagt de demokratiske organene; likevel begynner man alltid med en slags messe med lederen som predikant. Jeg har alltid trodd at det skyldtes mediepresset: Man må fremstå som et samlet parti. Men når jeg er her, skjønner jeg at det først og fremst har en høyst intern funksjon: man skal samle salen til kamp for partiet. Og det funker.

Landsmøtetalen er snart ferdig, og oppsummert har den handlet mye om de små seierne SV har kunnet innkassere: LoVe, PISA-trenden som er snudd, barnehagereformen. Deretter var det skole, skole, skole og barnehage. Halvorsen staker ut kursen for valgkampen: negativt rakke ned på høyresidas ønske om private skoler; positivt ta eierskap på fornying av ungdomsskolen og statusheving for yrkesfag. Greier de den siste delen, kan de komme til å gjøre et veldig mye bedre valg enn de nå ligger an til.

Jeg blogger hele helga fra SVs landsmøte. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at jeg ikke blogger for SV; jeg er tvert i mot helt uavhengig. Jeg er heller ikke medlem av SV. Alt jeg skriver står som vanlig for min egen regning.