På plass!

Da er det bare minutter igjen til landsmøtet skal åpnes. Som blogger har jeg blitt innrullert som en del av pressen. Vi har vårt eget arbeidsrom, og her svirrer Arne Strand og Kyrre Nakkim rundt og spør om hvor lunsjen serveres.

På vei til Lillestrøm fikk jeg lest Frank Rossaviks beskrivelse av SVs valgkamp i 1977. På finurlig vis ble partiet dratt inn i både Loran C-saken og listesaken, to av den kalde krigens virkelige store issues. Dermed mobiliserte de omtrent alle mulige motkrefter rett før stortingsvalget. Som Rossavik skriver: uansett hvor ille valgkampen blir, kan det altså bli verre.

Det later til at Libya blir det store spørsmålet på årets landsmøte. På sett og vis er det temmelig irrelevant hva SV faller ned på i saken. Aksjonen er i gang, og styrkebidraget vårt har såpass kort varighet at selv et svært aggressivt mot-standpunkt fra SV vil være uten betydning.

På den annen side kan det raskt komme til å bli flere Libya. Som Morgenbladet også påpeker i dag, denne gang på lederplass, er det påfallende at de vellykkede revolusjonene har foregått i stater som faktisk er land – nasjoner. Libya, og etter dem de fleste nord-afrikanske land, er i mye større grad tilfeldige pennestrøk på et kart. Enhetlige, fredelige revolusjoner er vanskeligere å få til i slike etniske minefelt. Balkan er et annet stikkord.

Utvikler aksjonene i Libya seg til en tvilsom hengemyr av støtte til tvilsomme opprørsgrupper med tvilsomme agendaer og tvilsomme identifikasjoner av militære mål, vil det være viktig for SV å ha tatt det første steget bort fra den nye FN-doktrinen på et tidlig tidspunkt. Ikke fordi folk flest bryr seg, men fordi motstanden mot militærmisbruk er og blir SVs sjel.

Les også min bloggerkollega Ane.

Jeg blogger hele helga fra SVs landsmøte. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at jeg ikke blogger for SV; jeg er tvert i mot helt uavhengig. Jeg er heller ikke medlem av SV. Alt jeg skriver står som vanlig for min egen regning.