Høyre i fella

Regjeringens lovforslag om Datalagringsdirektivet ble lagd med åte. Partiet Høyre skulle lokkes til å støtte Arbeiderpartiet, og lokkematen var at Arbeiderpartiet gjorde lovforslaget unødvendig inngripende (12 måneders lagringstid) og ekstremt lite detaljert (krav til lagring). Nå sier Høyre at de er for direktivet, forutsatt at lagringstida blir kuttet og kravene til lagring blir strengere. Dermed har de spilt akkurat den rollen Arbeiderpartiet ga dem: Høyre skulle få lov til å spille rollen som flinke på å lage lover og bekymrede for borgernes rettsvern – men likevel stemme for det mest inngripende overvåkingstiltaket vi noensinne har sett.

For Erna Solberg var det definitivt et fristende åte. Motstanden mot overvåking er ikke et folkekrav, den er en prinsippsak der kjernemotstanderne befinner seg i intelligensiaen. Samtidig trenger Høyre å komme seg på offensiven i rustningskappløpet om å være den tøffeste i klassen mot kriminalitet. Etter at direktivet bankes gjennom i Stortinget kan vi altså se frem til årevis av debatter der Frp vil bli møtt med denne replikken:

– Sier dere, som ikke engang ville gi Politiet virkemidlene de ønsket med hensyn til datalagring.

Jeg kjenner kvalmen stige allerede.

Likevel er det et fnugg av håp igjen, og håpet kommer av det faktum at dette er en sak Arbeiderpartiet har festet eierskap til. Å lose direktivet gjennom vil først og fremst være en seier for Arbeiderpartiet, og det hele kan derfor komme til å koste mer enn det smaker for Høyre, som tross alt er Arbeiderpartiets konkurrent. På toppen av det heler er det rimelig å anta at selv om motstanden mot Datalagringsdirektivet ikke har flertall i folket, anser motstanderne direktivet som en mye viktigere sak enn det tilhengerne gjør. Det gir saken lite oppside og mye nedside, målt i oppslutning.

En annen sentral faktor er at denne typen saker skaper veldig sterk dissonans blant prinsippfaste ungdommer. Alle ungdomspartier er mot, og de har klart å samle seg om felles utspill. DLD har en generasjonsprofil. Ungdom i dag er sosialisert inn i sterk tilhørighet til friheten, anonymiteten, desentraliseringen og mangelen på overordna kontroll og eierskap på Internett. I en verden der helikopterforeldre kretser over dem og skoleverket mener de har rett til å gripe inn og regulere omtrent alt i elevenes liv – forbud mot brus og snusing og obligatoriske narkotester er grelle eksempler – har Internett åpnet rom der de får gjøre hva de vil, slik ungdom skal for å dra verden videre. Å begrense dette rommet anser ungdommene, med rette, som gammeldags og typisk gubbepartier.

Det er liten grunn til å tro at det hele vil stoppe med datalagringsdirektivet. Disse spørsmålene vil måtte behandles ofte, både på grunn av at nye teknologier innføres og på bakgrunn av det enkle faktum at kriminelle enkelt omgår de rutinene som nå innføres. Dermed blir det nye direktiver, nye debatter, nye tiltak. For Høyre vil det bli vanskelig å tre ut av det samarbeidet de nå innfører med Arbeiderpartiet uten å tape ansikt. Dermed konsoliderer Arbeiderpartiet og Høyre seg som ungdomsfiendtlige, teknofiendtlige og gammeldagse partier som mistror sitt eget folk.

For Høyre kan det derfor bli meget dyrt å ta åtet. Ved å ikle seg jernhansken de har fått utdelt fra Arbeiderpartiet, vil de støte fra seg unge talenter og unge velgere – også kjent som «fremtiden».