Fram for revolusjonen!

I alle år ble norske kommunister latterliggjort for den væpna revolusjonen. Trengte man for eksempel å jekke ned en sterk skoledebattant fra Rød Ungdom, var det nok å nevne at de er for væpna revolusjon.

Nå er tidene forandret. Nå støtter hele Stortinget væpna revolusjon i Libya, mens Rødt står igjen som de eneste som uttrykker tvil.

Den væpna revolusjonen var aldri politikk hos norske kommunister. Den var en analyse. Politikken var målet om det klasseløse samfunn – venstresidas visjon om frihet. Analysen sa at dersom folk i Norge en gang skulle kreve dette gjennomført, ville ikke dagens statsmakt tillate det. Kanskje ville man forby partier, eller man ville overvåke og rettsforfølge dem for å vingeklippe dem, eller militæret ville ta over for å sikre den private eiendomsretten. Den eneste måten å realisere folkets krav ville være å ta makta med våpen i hånd.

Analysen var sannsynlig riktig. Det finnes en lang, lang rekke av eksempler fra historien, og til og med norske, kommunistiske organisasjoner ble forfulgt av statspolitiet. Tilsvarende eksempler på palassrevolusjoner er få og ubetydelige – Norges frigjøring fra Sverige er ett.

For denne teoretiske analysen fikk ytre venstre gjennomgå. Eksemplene var jo katastrofale. Sovjet, Kambodsja, Kina, Cuba: alle endte opp som brutale diktaturer uten et snev av den friheten som var målet. Årsaken lå, i følge kritikerne, i selve revolusjonstanken. Mangelen på respekt for undertrykkernes liv i revolusjonsøyeblikket ville med nødvendighet smitte over på regimet som ble resultatet av revolusjonen, og gjøre det blodtørstig og maktsykt.

Nå har tydeligvis høyresida og sosialdemokratiet forlatt denne revolusjonsfatalismen, og har fått trua på at frigjøring kan oppnås ved hærmakt.

Rødt, og andre kommunister, har studert historien og eksemplene godt nok til å vite at entusiasmen er overdrevet. Mest sannsynlig blir regimet som følger like ille. Tusener av sivile kommer til å dø i selve krigføringen. Flere kommer til å dø i etterspillet. Mange flere sivile vil dø enn det ville i scenariet der revolusjonstroppene bare ga opp – et paradoksalt resultat av en FN-resolusjon som skal beskytte sivile.

Men jeg har falt ned på at jeg likevel støtter FN-resolusjonen. Jeg tror væpna revolusjoner er et nødvendig onde. Jeg tror Egypt kommer til å forbli et de facto militærvelde, ettersom revolusjonen der ikke tok noe oppgjør med de egentlige makthaverne. Det libyske opprøret har den nødvendige kursen for å faktisk bli til frigjøring, selv om sannsynligheten stadig er lav.

Jeg slutter med andre ord for en gangs skyld rekkene med Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet i en rungende salutt for den væpna revolusjonen for folkets frigjøring. Fram, kamerater! Måtte alle verdens frigjøringsgrupper få disponere amerikanske bombefly!