En setning til alle

Landsmøtet i SV har enstemmig gått inn for en politikk på Libya. Det kan jo høres ut som om man er enig. I realiteten er det fordi man ikke har avklart hva som står der.

For den bombeskeptiske venstresiden i partiet har målet vært å få med to poenger: For det første at bombene må være godkjent av FN, og at stormaktene ikke alene skal få bestemme hvilke land man griper inn i og når man skal trekke seg tilbake igjen. For det andre at Libya ikke kan være et enkeltstående unntak, men en del av en konsekvent politikk der alle opprørere får benytte seg av verdenssamfunnets våpen og kraft.

Jagerfly med blå hjelm skal forhindre nedslakting av sivile. For mange i SV er det veldig åpenbart at det samme prinsippet må gjelde for å stoppe en israelsk operasjon á la Støpt bly. Selvsagt vet også SV-folk at det aldri kommer til å skje, spesielt med tanke på at det hele skal være godkjent av Sikkerhetsrådet. Men håpet var at medievinklingen på denne resolusjonen kan bli at SV ønsker seg tøffere lut mot Israel – noe som i seg selv vil være en seier for venstresida i partiet.

Det var slett ikke åpenbart at resolusjonen bare skulle gli gjennom landsmøtet på denne måten. Mange jeg snakket med var dypt skeptiske. Ville det ikke være en større seier for fredsbevegelsen å tape voteringen om en strengere uttalelse? Og er det ikke dypt problematisk for SV å erklære seg positive til alle mulige intervensjoner for demokrati – vil det ikke bli veldig mange bomber?

På toppen av det hele er det enkelte som arbeider hardt for at uttalelsen skal tolkes på en helt annen måte: at verdenssamfunnet skal «reagere» betyr ikke mer enn at man skal vedta strenge oppfordringer om å slutte med bombene. Det er en ekstremt opportunistisk tolkning. Du må nesten jobbe som medierådgiver for å forstå avsnittet på noen annen måte enn at SV-landsmøtet ønsker å behandle Gaza på samme måte som Libya:

Utviklingen i Libya er dramatisk og har fått velfortjent oppmerksomhet fra FN. Det er likevel svært alvorlig at grove brudd på menneskerettighetene og angrep på fredelige demonstranter i Syria, Bahrain og Jemen skjer uten at det internasjonale samfunnet reagerer. Saudi Arabias ulovlige intervensjon i Bahrain, og vestlige lands langvarige og fortsatte økonomiske og militære støtte til udemokratiske regimer i Midt-Østen må opphøre. Norge må bidra til en konsistent linje fra FNs side. Verdenssamfunnets troverdighet i konfrontasjon med Gaddafi-regimet svekkes når reaksjon mot andre stater i regionen som begår overgrep mot sivile uteblir. Verdenssamfunnet må derfor også reagere mot israelske fly-angrep på Gazastripen.

I følge John Roemer, en akademiker med modellering av partidemokrati som spesialitet, har laget en teori om at standpunktene til partier er et kompromiss mellom tre fløyer: de populistiske, som stirrer stivt på oppslutningen; de ideologiske; som stirrer stivt på sakene; og de som konsentrerer seg om publisiteten – hvordan partiet fremstår. Å snakke med SVere om denne resolusjonen har vist veldig tydelig at denne teorien har noe for seg. Alle de tre gruppene har fått sitt i kompromisset.

Men krigsskeptikerne har blitt dupert av dette sirlige kompromissmakeriet. Det store bildet er at SVs krigsskepsis er blåst helt ut av landsmøtet, uten motforestillinger fra salen. Som noen sa på møtet, er det fascinerende å høre Frp-representanter fra Stortinget snakke varmt for revolusjon. Men det kommer også til å bli fascinerende å se SV-topper forsvare NATO-bombing av land etter land i de neste årene. Også norsk politikk er forandret av «den arabiske våren».