Alvorlig tankekriminalitet

Da er datalagringsdirektivet straks innrullert i norsk lovverk, og avtalen mellom Høyre og Arbeiderpartiet er nøyaktig slik jeg varslet at den kom til å bli. Seks måneders lagring og en masse visvas om kryptering.

I tillegg sier Høyre at de har fått gjennomslag for veldig sterke krav til domstolsbehandling og at det kreves alvorlig kriminalitet før DLD-data kan utleveres. Fire års fengselsstraff, er kravet. Bortsett fra visse typer kriminalitet, da. De mest vesentlige for ytringsfriheten.

Det stilles nemlig ingen krav til alvorlighet når det gjelder mistanke om: (straffelovens paragrafer i parentes)

• spionasje (90, 91, 91a, 94)
• terrorforbund (104)
• overvåking (145)
• skjult opptak av samtale (145 a)
• spredning av passord (145 b)
• narkoforbrytelser (162 + b og c, 317 jf. 162)
• forfalsking av ID-kort og ID-tyveri (190a)
• lokking eller betaling av barn for sex (201a, 203)
• lager, skaffer, besitter eller «planmessig gjør seg kjent med» overgrepsbilder- eller filmer av barn («barneporno») (204a)
• hacker datasystemer (270)
• krenking av privatlivets fred (390a)
• menneskehandel (utll. § 108)

Merk at noen av disse tingene har mye kortere strafferammer enn fire år, f.eks. krenking av privatlivets fred, hacking av datasystemer for egen gevinst, og innsamling av opplysninger om hemmelige forhold («spionasje»). Likevel skal man altså få DLD-data for disse. Utvalget av unntak er enormt stort og veldig underlig. Hvorfor akkurat disse unntakene?

Fellesnevneren til unntakene er, skremmende nok, at det er slike saker DLD er mest effektiv mot. Man har altså innført et prinsipp om at DLD bare skal brukes mot alvorlig kriminalitet… og kriminalitet som DLD er effektiv mot.

I 1977 samlet journalisten Ivar Johansen inn informasjon om de hemmelige tjenestene i Norge. Han hadde sine veldig gode grunner. På denne tiden var de hemmelige tjenestene i Norge i ferd med å vokse ut over alle støvleskaft. De bedrev beviselig grove lovbrudd. De rapporterte mer eller mindre direkte til Arbeiderpartiet. Stortinget ble ikke opplyst om virksomheten deres.

Likevel ble Ivar Johansen dømt. For overtredelse av § 90 og 91 a. Til seks måneders fengsel. Med andre ord ville politiet fritt frem kunne brukt trafikkdata mot Ivar Johansen.

La meg hamre det inn: Ivar Johansen var journalist. Han samlet inn opplysninger fra diverse kilder, om sterkt kritikkverdige forhold i norsk statsmakt. Hadde DLD vært på plass i 1977, ville den norske statsmakten hatt fri anledning til å innhente fulle trafikkopplysninger om Ivar Johansens kontakt med kildene sine.¹

Hvis ikke det gir en chilling effect, er det ingenting som gjør det. Vet du noe om misbruk av statsmakt? Hold kjeft og sett deg ned. Og skru av iPhonen.

Oppdatering kl 14.54:

I avtalen har de slengt inn et avsnitt om journalister. Det er så frekt at det nesten ikke finnes ord. Se her:

Partene mener det er viktig å styrke journalistenes kildevern, og at en god måte å gjøre dette på er å oppstille begrensninger i adgangen til å avlytte telefoner eller lokaler som brukes av journalister, og til å bruke slike opptak som bevis. Partene er derfor enige om at de i forbindelse med behandlingen av Prop. 49 L (2010-2011) skal gi uttrykk for at det er behov for å endre straffeprosessloven § 216m slik at journalister får et særskilt vern mot romavlytting, på linje med det som tilkommer avlytting av de øvrige yrkesgrupper som nå er nevnt i § 216 m fjerde ledd, og at man ber regjeringen fremme et slikt lovforslag som ledd i oppfølgningen av NOU 2009: 15.

Det som står er altså: det er lurt å begrense adgangen til å avlytte journalisters telefoner og redaksjoner, og å forby bruk av slike opptak som bevis. (Merk: her er ikke nevnt trafikkdata, temaet for denne avtalen). Derfor skal vi gjøre det vanskeligere å avlytte redaksjonslokaler.

Ingenting om trafikkdataene. Ingenting forslag knyttet til avlytting av telefon. Et tillegg om at man ikke skal romavlytte avisredaksjoner – noe man selvsagt ikke behøver når man kan avlytte journalistens telefon og ha innsyn i hans posisjoner og e-postkontakter.

På toppen av dette: Journalister er bare én av mange grupper som trues av disse reglene. Mange viktige avsløringer kommer fra bloggere. Enda fler fra Wikileaks, som verken er journalister eller bloggere. Disse nevnes ikke med et ord, og hjelpes ingenting av dette pisspreiket.