Revolusjonens veier er uransakelige

Kommentatorer har ikke noe veldig godt rykte på generelt grunnlag, men når søkelyset settes mot Land Langt Borte og Saker Som er Større enn Store, kommer det et annet sjikt av kommentatorer i spill. Disse ekspertene titulerer seg gjerne som forskere og professorer, eller bare «-kjennere».

Fellestrekket for kommentarene fra Egypt er for tiden en underlig dublett: For det første poengteres det at ingen vet hva morgendagen bringer. For det andre sies det at det ikke blir noen islamistisk regjering ut fra revolusjonen, for det vil ikke det egyptiske folk ha.

Det er liten tvil om at demonstrantene som stod i første rekke i første omgang av Kairo-demonstrasjonene var ekte sosiale og liberale revolusjonære – den typen revolusjonære vi fortsatt liker her i vesten. Når demonstrasjonene fikk nok momentum turde flere å slenge seg på, og det virker å være veldig liten tvil om at Mubarrak-regimet er dypt upopulært.

Men det finnes to helt avgjørende men.

Punkt nummer én er at det er helt umulig å vite hva folk flest i Egypt mener. Å ekstrapolere fra demonstrasjoner blant unge studenter i hovedstaden er en klassisk feil, og man skulle kanskje tro at vi hadde litt erfaring med denne fellen her i Norge. Vi har også nylige eksempler fra regionen: Den iranske oppstanden ble også fremstilt som at motstanden mot Ahmadinejad var massiv, men den er sannsynligvis heller støttet av noe rundt halvparten av befolkningen i landet som helhet.

Punkt nummer to er at det er helt utrolig naivt å tenke seg et fritt, rettferdig og ryddig valg rett etter en omveltning av denne typen. Det er både spørsmål om det blir et valg, og deretter hvordan valget blir gjennomført, og hva man faktisk skal velge folk til.

I en enkel modell kan vi tenke oss at oppstandelsen i Egypt ble startet av en virkelig sosial bevegelse blant ungdom i Kairo. Når demonstrasjonen får momentum, kaster opportunistiske fundamentalistiske bevegelser seg på. Dermed står kampen i etterkant mellom de blåøyde, idealistiske, unge, uorganiserte sosiale aksjonistene og de velorganiserte, kyniske, eldre, velorganiserte haukene. Som svært mange sosialistiske frihetskjempere i Iran i 1979 kan fortelle, er de sistnevnte villige til å ty til ekstreme metoder.

Problemet oppstår når vi har noen ekstreme kynister som er villig til – og, gjennom sine kontakter i regjeringer og systemer, har anledning til – å bruke terror for å gripe makten i en vakuumsituasjon, koblet opp mot en gjeng som har skapt vakuumet ved å snakke høyt om demokrati, likeverd og rasjonalitet. Den siste gruppa har ikke lyst til, og enda mindre anledning til, å matche virkemidlene til førstnevnte.

Det som har skjedd et betydelig antall ganger i historien, er at makt- og terrorvillige organisasjoner utnytter anarkiet til å gripe makten – på «vegne» av revolusjonen. Alternativet er at de ærlige sosiale bevegelsene forsøker å matche virkemidlene, og dermed løper en stor risiko for å bli like undertrykkende selv. (Den absolutt reelle) frykten for kontrarevolusjonen fra, i Egypts tilfelle, islamister, skaper denne catch 22-situasjonen.

Det er derfor grunn til all mulig ydmykhet for resultatet av revolusjonen. Historien viser at det sannsynligvis vil være behov for en periode med kontinuerlige revolusjoner og re-revolusjoner på kanskje 50 år før de verste regressive elementene er helt utryddet. Spørsmålet er om det virkelig vil være mulig å få til i et land med såpass store sosiale problemer fra før.