Mysteriet Banos

Det svenske gravende journalist-programmet Uppdrag Granskning har avdekket at det fins svensker som arbeider med å skrelle bananer her i Norge. Det må man vel kalle en relativt beskjeden avsløring. Det finnes kanskje alternative teorier om hvordan Banos blir til, men de fleste har vel forstått at det innbefatter bananer. Bananer uten skall.

Både Fredrik Skavlan og et utvalg norske ungdommer virker himmelfalne over at det går an. Svenskene kommer hit – for å skrelle bananer, liksom. Utropstegn spørsmålstegn utropstegn.

Hvorfor er dette så utrolig? Bananer som skal i Banos må jo bli skrelt. Tilsvarende må fisk som skal i Findus bli sløyd (eller renset, som man sier her på Østlandet). Jeg tror jammen også at nøtter som skal i Nugatti må fjernes fra skallet. Det ville heller ikke overraske meg dersom løk som skal i frossen, ferdig stekt løk (ja, det finnes) må skrelles og stekes. Vi vet jo at folk arbeider med å lage tingene som finnes rundt oss. Så hva er årsaken til all denne himmelfallenheten?

Det som foregår her, tror jeg, at det er svensker som gjør det. Hadde Banos-fabrikken importert ferdigskrellede bananer (la oss, for argumentets skyld, late som om det går an) fra Guatemala, hadde ingen leet på et øyelokk. Hadde Banos-fabrikken importert ansatte fra Guatemala for å skrelle bananer, hadde heller ingen latt sin himmel falle.

Men ryggmarksrefleksen sier oss at det er noe feil ved at vi – dette utvidede «vi», som mest av alt betyr «vi hvite nordeuropeere» – skal drive med dette. Når svensker kan ta til takke med å skrelle bananer, så blir det truende nært oss selv. Selv om vi ikke sier det høyt, har vi bygd opp et bilde av at vi er spesielle – spesielt produktive, spesielt godt utdanna, spesielt godt utrusta og spesielt evnerike.

I virkeligheten er vi ingen av disse. Svenskene som skreller bananer har akkurat like bra utdanning som oss. De jobber mye hardere. Og både genetisk og samfunnsmessig er vi som to dråper vann. Forskjellen mellom oss er rene tilfeldigheter. Det eneste som er spesielt med oss, er at vi er spesielt heldige.

Vår ekstreme levestandard avhenger av svenske bananskrellere, skofabrikkarbeidere i Kina, møbelfabrikkarbeidere i Pakistan, kaffebønder i Kenya, datamaskinmontører i India og arbeidskraften til jordløse i Brasil. Det er ikke bare slik at vi har høyere levestandard enn dem, vi har høyere levestandard fordi de har den levestandarden de har. Hvis de – svenskene, pakistanerne og brasilianerne – hadde himlet med øynene over jobber som ikke bidro til personlig utvikling og karrieremuligheter, hadde vi alle vært langt fattigere.

Den norske gjennomsnittsmannen i gata er rikere enn 98 % av verdens befolkning. Det lar seg åpenbart ikke gjøre å forklare dette ved at vi er bedre mennesker eller på noe vis har gjort oss mer fortjent til rikdommen enn andre, og dermed avhenger vårt selvbilde heller av en fornektelse av at drittjobbene fins, eventuelt en fornektelse av at de har noe med oss å gjøre.

Vi ville ikke kunne bytte jobb med dem, for de er noe radikalt annet, noe langt borte i minst tre dimensjoner – sted, utviklingsnivå og sosialt sjikt. Mer enn noe annet har dette vært genistreken ved internasjonal kapitalisme og multinasjonale selskaper: båndene mellom produsent og konsument ble skjært over – bokstavelig talt flyttet forbi horisonten.

Frem til denne revolusjonen var i det minste produsentenes eventuelle fattigdom tydelig i det samme bybildet som konsumentene bodde i, noe som satte skranker for hvor stor forskjellene fikk lov å vokse. Men når skoene kommer fra en sweatshop i en frihandelssone på andre siden av kloden, ser vi ikke hvor moralsk forkastelig det er å gi faen i skomakerens lønn. Vi ville aldri kunne gjort det samme dersom det var skomakeren nederst i gaten der vi bodde vi skulle betale.

Drittjobbene er i virkeligheten mer avgjørende for vår velstand enn i gårsdagens fabrikksamfunn. Jo rikere vi er, jo større forbrukere er vi av andre menneskers arbeidskraft. Det er det rikdom er, å ha kjøpekraft til å disponere andre menneskers tid og kjøpe deres ressurser. Men for oss skjules disse jobbene, slik at vi kan snekre videre på vår illusjon om at vi ikke er skyldige i noen umoral her vi trør rundt i vår rikdom. Vi har da aldri krevd at arbeideren som laget skoen vår skulle jobbe femten timer hver dag…

Svensker i bananhaugen minner oss på alt dette. Ubehaget det skaper, er verd å drøye ved. Det kan kanskje fungere som et bolverk mot egoismen, eksepsjonalismen og nasjonalismen som historien har kritisert alle tidligere søkkrike samfunn for.