Hosni Mubarak er ikke Palpatine (heldigvis)

Hosni Mubarak er dyttet av tronen; egypterne lever i et revolusjonært øyeblikk. De revolusjonære øyeblikkene er øyeblikkene der virkelig politikk finner sted. Innenfor hvert etablerte regime – det være seg det egyptiske eller vårt parlamentariske – er det bare småkamper igjen å kjempe. I disse øyeblikkene står det derimot om frihet.

I Return of the Jedi oppstår et tilsvarende revolusjonært øyeblikk når rebellene, ledet av Luke Skywalker, har trengt seg inn i dødsstjerne, og Luke Skywalker til slutt står foran den onde keiser Palpatine og hans visekeiser Darth Vader. Palpatine presenterer Luke for den totalitære fristelse: Han ber Luke om å drepe ham. «Give in to your anger». Palpatine antar at imperiet vil overleve hans egen død, dersom den skyldes at det er Luke som dreper ham i sinne. «Drep meg, og din reise over til den mørke siden vil være fullført.»

Luke lar seg overbevise om at rebellenes plan om å sprenge kraftforsyningen til dødsstjernen har mislyktes, og gir etter for raseriet. Han angriper Palpatine, men stoppes av Vader. Luke blir stadig mer kolerisk i sine angrep på Vader, og Palpatine ser ham komme over til den mørke siden. Det hele ender godt ved at Luke innser sin egen feil og sparer Vaders liv. Da er det Palpatine som gir etter for raseriet, angriper Luke og torturerer ham så mye at Vader griper inn; selvsagt fordi Vader egentlig er den formørkede utgaven av Lukes far. Vader dreper Palpatine og dør selv av angrepet.

Moralen er, i Lucas’ kvasifascistiske verdensbilde, at det eneste som kan redde en revolusjonær er å gi opp revolusjonen. Lukes oppdagelse er at han heller vil leve i Palpatines vold enn å bli Palpatine. Filmens happy ending reddes bare av en nærmest useriøs deus ex machina, Vaders slektskap med Luke. Egentlig peker hele Star Wars-universets logikk frem mot den helt motsatte slutten: Luke burde blitt diktatoren. Palpatines moral er nemlig, i dette universet, helt riktig; det er kun den som er villig til å bruke de ulovlige virkemidlene som kan oppnå makt. Med mindre livvakten til fienden tilfeldigvis er en omprogrammert utgave av din egen far.

For slik er den vestlige læren om revolusjoner. «Revolusjonen spiser sine barn.» George Lucas ender opp her, og det er kanskje ikke så rart, all den tid han har konstruert universet sitt rundt et premiss om at de eneste faktiske aktørene – altså de som har makt til å reelt endre utfallet av hendelsene – er en bitte liten genetisk utvalgt elite, og et maktregister som spenner mellom relativt svake, lovlige metoder og sterke, ulovlige metoder for de onde. Med et slikt utgangspunkt vil naturligvis enhver revolusjon være dødsdømt.

Men i virkelige øyeblikk, som det egyptiske, ser vi hvordan denne innsikten kun kan ta oss et visst stykke. Det er helt klart mulig at den egyptiske revolusjonen ender med militærjunta eller et politistatsregime. Vi trenger ikke se lenger enn til Iran for å se en mulig prosjektilbane til dette utfallet. Men ingen kan være i tvil om at folkemengden som har effektuert revolusjonen i dag, absolutt ikke ønsker seg noe slikt.

I virkelige universer er det nemlig ikke halvguder som Luke Skywalker som gjennomfører revolusjoner. Det er folk. I utallige tilfeller gjennom historien har folk muliggjort revolusjoner som så har blitt kidnappet av ulike dark forces – i Star Wars skjer hele denne kidnappingen internt i halvgudens sinn.

Men en slik kidnapping er slett ingen nødvendighet. Det revolusjonære, frie øyeblikket kan beholdes og ved nødvendighet skapes igjen og igjen, til man til slutt veksler inn friheten i stabilitet på et menneskeverd-messig langt mer akseptabelt nivå. Men det krever at man ikke gir opp, ikke gir inn, ikke stopper, og aldri setter raseriet på pause mens militæret i en overgangsperiode skal sikre stabilitet.

Jeg er optimistisk for Egypt. Men det er noen helt avgjørende dager de står foran.