Tajiks sidespor

Hadia Tajiks kronikk i dagens Aftenposten får velfortjent ros for å økse ned ideene om at arbeidsinnvandringsunntaksregler skal løse asylsaken Maria Amelie, og for å poengtere at Fremskrittspartiets foretrukne løsning om å bare ta inn de som har skrevet bøker og er vakre å se på, er lite anvendelig som prinsipp.

Men Tajik går bare rundt grøten på selve kjernen i Amelie-saken: hva gjør vi med papirløse (Tajik sier bare at amnestier «ikke er uproblematiske» – som om utsendelse er uproblematisk), hva gjør vi med mindreårige (Tajik mener at 16 år ikke er årntli’ mindreårig – et pussig standpunkt i en kronikk om prinsipper) og sist, men ikke minst, hva som utgjør sterk tilknytning til Norge.

Tilknytning til Norge ? Enkelte argumenterer med at disse unntakene bør kunne gjelde tilfeller som Amelie sitt, fordi hun gjennom utdanning, deltakelse i frivillige organisasjoner og aktiv, egeninitiert integrering har opparbeidet en sterk tilknytning til Norge. Problemet med dette resonnementet er at man da samtidig sier de som er lette å integrere også lettere må få opphold som asylsøker.

Bare for å oppklare - sterk tilknytning er i dag et kriterium. Dette systemet har vi i dag. Men UNE velger nesten konsekvent å se bort fra dette av innvandringspolitiske hensyn.

Det er mange asylsøkere som trenger hjelp, men det er noe helt ulogisk over Tajiks argument. Vi har ikke en asylkvote. Vi skal ta inn de som har behov for beskyttelse. At vi gir opphold – ikke asyl – til folk som har bodd hele sitt voksne liv i Norge og derfor har lite eller ingenting å dra hjem til – betyr ikke at færre andre får opphold. Vi kan fint beholde de humanitære prinsippene i utlendingsloven uten å begå noen prinsipielle selvmotsigelser.

Viktigst av alt: det de aller, aller fleste foreslår er at stortinget gir signaler om at de som kom inn som barn oftere skal få opphold på humanitært grunnlag. Det alternativet nevnes ikke.