No comment #2

Å Finland! Mamma og pappa hadde vært så naive og idealistiske da vi kom dit fra Russland. De hadde så stor tro på Vesten, hvor man snakket høyt om menneskerettigheter. Jeg hadde også håpet at livet vårt endelig skulle bli bedre og lettere.

Da vi kom til Finland i 2000 for å søke asyl, hadde mamma og pappa tro på systemet, på løftene om individuell behandling, om at alle opplysninger vi kom med, ville bli sjekket og bekreftet. Men mamma og pappa hadde også vært livredde hver eneste dag de 16 månedene vi bodde der, på grunn av det lille de hadde fortalt på asylintervjuet til det finske UDI (Utlendingsdirektoratet). Og fordi de hadde oppgitt de virkelige navnene våre.

Alt var så gjennomsiktig, vi kunne så lett bli sporet opp av dem som lette etter oss i Russland. Mamma og pappa gamblet med livene vårt, fordi de måtte fortelle sannheten, og fordi de hadde håpet det skulle gi oss trygghet. Men hva om UDI var uforsiktige da de sjekket disse opplysningene med noen fra hjemlandet?

– Maria Amelie (2010): «Ulovlig norsk», Oslo: Pax forlag.

Utdraget er tilegnet Trygve Hegnar og andre hvis vurderingsevne har kun to modi, sort og hvit.