Maria Amelie og politisk filosofi

Det er tydeligvis hardt å svelge for enkelte at UDI og UNE ikke er en maskin som gjør korrekte vedtak og som aldri gjør politiske vurderinger. Realiteten er at de gjør det, og erinstruert til å gjøre det. På et fundamentalt nivå kollapser selv jus inn i politikk. Å hevde at rettsstatsprinsippene krever at vi aldri plager statsråder og regjeringer med enkeltsaker, er å sette høyesterett og jusen over Stortinget. Det lukter vokterråd og Iran. Det lager kanskje rot i flytskjemaene for saksbehandling som man lærte på skolen, men jeg vil mye heller leve i et samfunn som kan respondere menneskelig enn ett som sikrer nøyaktig lik behandling av alle saker.

Et underlig, men typisk, eksempel er Vampus’ «Hylekoret og lykkejegeren». Mener hun at alle vi som ønsker en mer liberal asylpolitikk, men aldri slipper til i media, skulle holdt kjeft i Maria Amelie-saken av respekt for at alle bør få akkurat like lite oppmerksomhet? Ikke det? Nei, hvem er det som gjør noe feil da?

Men det er umulig å få til en seriøs debatt om innvandring, flyktninge- og asylpolitikk i Norge. Både de innvandringsfiendtlige og de innvandringsnaive har sett seg tjent med å koke sammen begrepene slik at de enten kan stemple alle som kriminelle voldsmenn på den ene siden eller som uskyldige ofre for et umenneskelig system på den andre siden.

Selvsagt er det norsk asylpolitikk som står på tiltalebenken. Og selvsagt er det sant at folk er for en streng asylpolitikk, fordi de har et bilde av asylsøkere som lystkriminelle lykkejeger-voldtektsmenn. Å presentere virkelige asylsaker i media har alltid gitt den samme responsen: folk støtter asylsøkerne i langt større grad når de faktisk kjenner saken deres, barna deres, håpene deres, saken deres.

Dermed blir strategien åpenbar for oss humanister: vi må vise enkeltskjebnene og nekte plent på at politikk skal få lov å utformes på et abstrakt plan uten hensyn til disse skjebnene. Maria Amelie er bare ett av mange eksempler som kunne og burde vært trukket frem, men vi styrer som kjent ikke media. Det er lettere å få oppmerksomhet når overskriften kan være «årets nordmann deporteres». Men på hvilken måte hadde andre asylsøkere tjent på at vi lot være å trekke frem Marias sak? Snarere er det slik at deres eneste håp er at vi klarer å trekke frem noen slike saker for å endre regelverket.

Det ligger et semi-interessant dilemma i dette med at asylsøknader strengt tatt er et juridisk spørsmål. Men det er en lov som spesifikt krever at nemnda skal ta hensyn til innvandringspolitikk. Innvandringspolitikk kan ikke annet enn å la seg påvirke av folkemeningen. Ergo skal UDI og UNE faktisk, via indirekte kanaler, ta hensyn til hva politikerne mener om asyl. Det gjør det i hvert fall åpenbart at demokratiske kanaler for å påvirke asylsøknader er helt legitime virkemidler.

På toppen av det hele setter saker som denne presedens for lignende saker. Det beste vi kunne gjøre for de tusener som sluses gjennom Trandum var derfor å demonstrere for Maria Amelie. Derfor er ikke Maria Amelie en enkeltsak. Det å dra hennes og andres skjebner frem i lyset er ikke bare for å eksemplifisere konsekvensene av en hjerterå politikk, men også for å tvinge de ansvarlige for vedtakene – politikerne – til å ta stilling. Det er disse reaksjonene som utgjør signalene byråkratene styrer etter.

Jeg kan ikke forstå noe annet enn at dette ligner idealet for et parlamentarisk demokrati. Folkevalgte har ultimat kontroll over statens maktmidler, men folkevalgte kontrolleres også av folk, selv etter at de er valgt. Media drar frem enkeltskjebner for å sette søkelyset på konsekvensene av statens maktbruk.

Og forøvrig foregår det masse aksjonisme, besøkstjenester og sosial støtte til Trandum og andre asylmottak – uten at jeg skal ta æra for det. Men det gir media faen i, noe som vanskelig kan være aksjonistenes feil.