Klimakrisen fortsetter

En kald vinter medfører erfaringsmessig at folk trekker klimaforskning i tvil. Men denne kulden er faktisk predikert av klimamodellene. Kulden skyldes at værsystemene oppfører seg uvanlig. Havene nord og sør for oss har ikke sine ordinære temperaturer, og dermed får vi ikke den vante situasjonen der lufta strømmer fra varmt og vått atlanterhav, men i stedet flyter fritt fra iskaldt, tørt Sibir.

Dette er igjen tett lenket opp til at Arktis forsvinner. NASA måler Arktis fra verdensrommet, og målingene fra desember viser at Arktis aldri har vært så liten i desember. NASA begynte å måle dette i 1978.

Nå er kanskje ikke mine lesere de mest sannsynlige ofrene for den logiske fellen å avskrive langsiktig, global klimaendring på bakgrunn av lokalt, kortsiktig avvik, men jeg har hørt velutdannede, oppegående mennesker gjøre narr av klimaforskningen for den kalde vinteren i Oslo i år. Det er det altså ingen grunn til: dette er nøyaktig hva vi kunne forvente oss, basert på modellene. Det har bare vært lite fokus på konkrete konsekvenser for akkurat Oslo, i og med at klimaforskere har andre og noe viktigere ting å bedrive.

Her er et kart, fra NASA, som viser hvordan været har vært helt på tulletur sammenligna med normalen. Det kan være flere årsaker til disse avvikene, blant annet rene tilfeldigheter, men det kan også skyldes at grønlandsisen smelter og at Arktis blir mindre – altså en såkalt feedback-effekt. Arktis reflekterer lysstråler og dermed varme, mens svart hav absorberer varme. Dermed kan en liten initiell oppvarming, f.eks. på grunn av CO₂-utslipp, som medfører smelting av isen starte en prosess som forsterker seg selv. Scary stuff.