En politisk analyse av Maria-saken

En virvelvind av en dag er over, og det utkrystalliserer seg noen politiske tråder som det blir nødvendig å holde i noen uker fremover.

Fremskrittspartiet har, med sedvanlig populistisk teft, senset at selv deres velgere vil at Maria skal bli. Den retoriske spagaten de går inn i er at de vil ha et system som gir justisministeren mulighet til å benåde enkeltpersoner som Maria. Men da må Frp gi opp den vanlige retorikken om at folk i Mogadishu sitter som hauker over nrk.no for å sjekke de siste mulighetene i norsk asylpolitikk. Det høres, for å si det mildt, hult ut, for oss som har fulgt politikk en stund. Men jeg er redd det funker. Frp har ingenting å tape på å innta denne posisjonen, og for middels oppegående Frp-velgere blir i hvert fall ikke saken noe argument for å bytte parti, selv om de vil ha Amelie i Norge. Hjerteløst populistisk, men funksjonelt for dem selv.

Høyre tviholder på at de vil ha større instruksjonsrett over UNE og UDI. Det står imidlertid ikke til troende at Erna Solberg ville benyttet en slik rett til å gjøre noe med enkeltsaker, og det skjønner innerst inne også Høyre (noe jeg blant annet fisket frem mellom linjene i en twitterutveksling med nevnte Solberg i dag). For dem er faktisk saken en skikkelig tapersak: selv om de ønsker sg mildere innvandringsklima for mastergradsarbeidssøkere, ender de opp med en nokså kald retorikk, eksemplifisert med Vampus’ oppfordring om å sende Maria hjem slik at hun kunne søke på forskriftsmessig måte. Det er irrelevant prinsipielt, og ærlig talt nokså tøysete, og det er ikke troverdig. Trolig kommer Høyre til å bruke saken til å fremme noe mer konkret, f.eks. det danske poengsystemet. Det er ikke et mer menneskelig system; tvert imot er det et system som legger opp til at Norge skal skumme innvandringsfløten og sende de med størst beskyttelsesbehov videre.

Arbeiderpartiet er som forventet helt umulig å skille fra byråkratiet i denne saken. I motsetning til Høyre og Frp har imidlertid Ap en haug med velgere som er sjokkerte over å få presentert konsekvensene av innvandringsregelverket på denne måten. De tiltrekker seg heller ikke mange nye velgere med en sånn kalkulatorfremtoning. Dette må være en gigantisk tapersak for Arbeiderpartiet, både til SV, men også til Høyre. Ap vil derfor gjerne få saken ut av verden fort. Stoltenberg er sendt til Skavlan i stedet for å delta på debatten. Det blir spennende å se om de klarer å fiske noe nytt ut av ermet allerede i morgen for å overdøve Maria-saken.

SV kan komme til å gå ut av regjeringen på denne saken. Det er en usedvanlig attraktiv sak å trekke seg på for SV, og det er i grunn et ekstremt gunstig tidspunkt, også. Man må begynne å lure på når SV forventer å få lønn for strevet i regjering. Det mest synlige taper de, enten i regjering eller i opinionen. De gjør masse bra, og mange skal være veldig glade for at de er der, men sett med SVs egne øyne må dette begynne å ligne sadomasochisme. Det blir ikke nok troverdighet i Heikki Holmås’ formaninger om å endre systemet all den tid SV sitter i regjeringen selv. Blir Maria-saken en toukers mediestorm, med nye papirløse som dukker opp og tårevåte reportasjer – kanskje fulgt opp av et ordentlig journalistisk arbeid som dokumenterer graden av jævlighet som de tusener vi har sendt ut blir utsatt for – så må det da være på tide å ta sin hatt. Dissenser holder ikke lenger for de aktuelle SV-velgere.

For SVs del er i hvert fall dagens mediestrategi helt uholdbar på sikt. Kristin Halvorsen må på banen, og det må komme en konkret plan på bordet der SV i hvert fall får markert seg i regjeringen på saken. Skjer ingenting av dette, forsvinner SV-velgerne, til Venstre og kanskje i noen grad Rødt.

Venstre er litt i overkant begeistra for at saken har kommet på bordet, men de har selvsagt grunn til å kjøre på. Venstre vil forsøke å holde saken varm, og track record mot dem basert på regjeringsdeltakelsen i 2001-2005 er ikke alvorlig nok til å legge hindre i veien – mest takket være at asylfeltet da lå på kommunalminister Solberg i stedet for justisministeren. Venstre har retorikken og politikken inne, og kan faktisk få et løft dersom dette temaet blir vårens trend.¹

Det vesentligste problemet for Maria Amelies støttespillere, og for de som i videreføringen ønsker å bruke hennes sak som en brekkstang for en human innvandrings- og asylpolitikk, er at motstanderne har over 80 % på meningsmålingene. Det er et for langt lerret å bleke å vende opinionen på partinivå. Den beste kortsiktige strategien er å gå for å felle regjeringen, rett og slett. Det vil fremtvinge en situasjon som kan utnyttes til å vinne noen slag i den krigen vi allerede har tapt for lenge siden.

Langsiktig er mye av målet allerede nådd: vi har vist maktelitene at folk er rørende opptatt av human asylpolitikk, og at det faktisk kan være en vinnersak å vise hensyn til de som kommer fra Utlandet også.