Almisser til de rike
Dagens Næringsliv forteller at Høyre har en rørende omsorg for unge som vil inn på boligmarkedet. Øk BSU, sier de, slik at det blir lettere. Men hvilke ungdommer er det vi hjelper da? Og trenger de hjelp?
Gjennom BSU-ordningen får ungdom mellom 13 og 35 år penger av staten for å spare til bolig. Staten øker faktisk renta med 20 % for de som jobber nok til å trekke dette fra på skatten. Nå foreslår Høyre å fjerne det samla spare-taket på 150 000 kroner og øke det årlige sparebeløpet til 25 000.
Hvem sparer i BSU? Finansnæringen opererer med en andel på 60 % i alderen 18-34 år, basert på en spørreundersøkelse. Dette er en merkelig svak måte å telle på. Hvis du spør folk om de stemte ved forrige valg, om de husker å pusse tennene eller husker å slukke lyset når de går hjemmefra, vil du få vesentlig høyere andel «ja» enn det som er reelt. Det skyldes et instinktivt ønske vi mennesker har om å gjøre andre, spesielt fremmede, imponerte over oss. Vi vet at vi burde, derfor svarer vi at vi har gjort. Vi er dog velvillige, og velger å si 50 %, men jeg mistenker at tallet er vesentlig lavere. Skattemyndighetene sitter jo på fasiten her, og burde publisere detaljert statistikk nå som saken tas opp igjen.
Men ok, 50 %. Disse 50 % betyr ikke at alle disse, som i utgangspunktet roughly er de 50 % rikeste ungdommene, tjener like mye på ordningen. Tallene antyder, selv om SSB ikke publiserer detaljer, at fordelingen også er temmelig skjev mellom ulike personer innenfor denne gruppen.
Tallenes tale viser at nordmenn nå har ca. 18 milliarder kroner i BSU. Fra tidligere data vet vi at nesten alt dette er fordelt på de over 18, og de utgjør ganske nøyaktig én million mennesker. Altså er gjennomsnittlig sparebeløp i aldersgruppa 18 000 kroner, og hvis vi utelukker de som ikke sparer i det hele tatt er beløpet i snitt 36 000. Det blir det ikke mye bolig av. Det skyldes selvsagt delvis at noen av de femti prosentene akkurat har fylt 18, men det skyldes også at ganske mange bare sparer tjue eller tretti tusen på BSU-kontoen totalt.
Hvis vi antar at folk setter inn penger lineært i hele syttenårsperioden betyr dette at den gjennomsnittlige BSU-sparer forlater ordningen med 72 000 kroner på BSU-kontoen, og et årlig sparebeløp på drøye 4 000 kroner, og dermed et skattefradrag på 800 kroner, per år.
Det er fire hovedargumenter for at BSU er en regressiv ordning:
- Ved å låse opp midler til boliginvestering i Norge lenge før man er ferdig utdannet, bidrar ordningen til å øke presset på boligmarkedet – og særlig de delene av boligmarkedet som er mulig for ungdommer å komme inn på. Denne endogene effekten av BSU må trekkes fra de tusenlappene man får i skattelette. Det hjelper lite med 30 000 i skattelette dersom ordningen medfører at boliger i snitt øker i verdi med 50 0000. Alt annet holdt likt skulle vi forvente at et marked for ungdomsboliger (et teoretisk, eksklusivt marked forbeholdt ungdom) responderer på eksistensen av en slik ordning ved å øke prisen nøyaktig like mye som staten gir disse ungdommene i støtte.
- For ungdom i øvre inntektsklasser er det naturligvis enklere å spare, og de har også oftere skattbar inntekt som overstiger skatterefusjonsbeløpet. De som er arbeidsløse har liten glede av en refusjon av en skatt de ikke betaler.
- Ungdom fra øvre inntektsklasser studerer vesentlig lengre enn andre. Dermed etablerer de seg senere, og har dermed anledning til å spare i BSU-ordningen i flere år før de må cashe inn kontoen som egenkapital i en bolig.1
- Ved å åpne for sparing frem til 34 år åpner man i praksis for at voksne kan etablere seg først og deretter motta penger for å spare til nedbetaling på sitt eget lån. Altså: Hvis banken går god for dine foreldres kausjonistevner, kan du få låne 150 000 på toppen av huslånet, som du deretter kan porsjonere ut som BSU i seks år. Så casher du ut BSUen tilbake til banken – da har du fått 30 000 hos staten og omtrent samme rente for pengene fra banken som du har betalt til banken for lånet. For unge som ikke har denne sikkerheten, må de spare først og deretter cashe inn BSUen for å få lånet. Det er ingen tvil om hvilke grupper som har og ikke har sikkerhet. Dermed fungerer dette som et ekstra privilegium for rike, unge voksne med bolig og god jobb.
Alle subsidier av boliginvestering har en karakter av å bekjempe seg selv, fordi de bidrar til økt trykk på boligmarkedet. BSU har i tillegg noen egenskaper som gjør at nytten fordeles svært ulikt på ulike inntektsklasser. Den største ulempen ved å utvide BSU-ordningen vil paradoksalt nok falle på ungdom som er akkurat utenfor ordningen eller bare har spart noen få tusen: de skal ha seg bolig, og må derfor ta hele byrden av det økte presset på egnede etableringsboliger, men de har ikke fått noen av subsidiene fra staten.
Et mye bedre alternativ til BSU, dersom man virkelig var opptatt av at ungdom skulle få friere adgang til boligmarkedet, var å skattlegge boliger etter reell formuesverdi. Ungdom har stort sett alltid lånefinansiert boligen opp til pipa, og vil derfor ikke rammes av en slik boligskatt, mens mor og far i villaen vil måtte gi litt av sin rikdom. Det vil igjen redusere insentivet (og evnen) til å kjøpe nye boliger, og dermed redusere prisen på boliger.
I stedet ønsker Høyre å gi almisser til sine egne barn.
- Dersom vi kan forutsette nokså rasjonelle kapitalmarkeder (les: pappas lommebok) vil disse rike dermed også kunne finansiere sparingen ved å forskuttere skatterefusjonen – altså at pappa låner dem penger for å starte BSU-sparingen de to første årene, og så kan han bare samle inn skatterefusjonene som tilbakebetaling til ungdommen har kommet seg inn i en bedre betalt jobb. Det tilsvarende er mindre attraktivt for pappaer fra lavere inntektsklasser, fordi de a) har mindre penger og b) ungene deres langt oftere mangler jobb når tilbakebetalingen skulle skje.