Dommedag avlyst

Det må frivillige bloggere og et analyseinstitutt med to ansatte til for å gjøre eldrebølgeberegningene realistiske. Inkompetanse kombinert med politisk opportunisme er seige saker.

Eldrebølgen har blitt framstilt som den ukontrollerbare naturkraften som skulle frelse Norge fra den klamme sosialismen. Det har vært vanskelig å nå frem med fakta i en debatt der konklusjonene har vært bestilt på forhånd, selv om både jeg (bl.a. her, her, og her) og andre har prøvd ved gjentatte anledninger.

Mine viktigste innvendinger mot de offisielle uttrykkene for innsparingsiveren, pensjonsreformen og perspektivmeldingen, har vært disse:

• Den såkalte «haikjeften» er trolig Norges mest viste politiske graf. Den viser andelen eldre per arbeidstaker i fortid og fremtid. Men utfordringen for Norges arbeidende er ikke hvor mange eldre vi kan forsørge, men hvor mange vi kan forsørge totalt. Eldrebølgen og konstant, historisk sett lav fruktbarhet fremover impliserer også at barn målt som andel av befolkningen vil synke, og dette demper forsørgerbyrden.
• Rapportene og scenariene hviler på et fatalistisk argument, eller i beste fall bare et premiss, om at veksten i produksjon ikke skal omfordeles mellom offentlig og privat sektor. Effekten blir at 75 % av all vekst skal komme i privat forbruk, mens forsørgerbyrden altså øker. Det er ett interessant scenario, men det er langt fra det mest sannsynlige rent politisk eller det mest rasjonelle gitt de utfordringene vi står overfor.

Manifest Analyses rapport 3/2010 har sett på hva som skjer dersom vi gjør modellene mer realistiske ved å endre på disse faktorene. Det viser at dersom vi reduserer veksten i privat kjøpekraft litt, er det nok til å finansiere fortsatt velferd for landets svakeste. I stedet for å mer enn doble oss yrkesaktives inntekter i løpet av de neste femti årene, må vi bare nesten doble dem. Huff og huff, så fælt da. Ikke rart alt ryker.

Det er egentlig helt utrolig at vi kan diskutere dette. Selvsagt skal vi ta oss av de eldre og uføre. Mens middelklassen i USA knapt har opplevd vekst i kjøpekraft siden 1975, skal altså norske arbeidstakere nekte de eldre og uføre en verdig alderdom fordi vi skal kreve en mer enn dobling de neste femti årene? Hvilken historisk eller teoretisk forutsetning ligger til grunn for å anta at norske arbeidstakere er så egoistiske hinsides all fornuft?

PS.:

Minervas Jan Arild Snoen har to innvendinger mot Manifests notat, som mer enn noe annet viser at det er lite å innvende. Den første er at perspektivmeldingens økning i privat konsum blant annet kommer gjennom en økning i offentlige overføringer. Derfor vil Manifests balanserte scenario medføre økt skattetrykk på arbeidstakere, i litt større grad enn det ellers kan se ut. Det er ikke akkurat noen overraskelse eller på noen måte skjult i notatet. Hvordan skulle man ellers redusere privat forbruk?

Den andre innvendingen er at Manifest ikke har beregnet med noe ekstra produktivitetstap på grunn av økt skattetrykk. Noen økonomiske teorier tilsier at det skal finnes slike dynamiske effekter, men det er også mange andre slike småeffekter Manifest ikke har regnet med. Eksempelvis betyr Manifests opplegg et generelt bedre utbygd helsevesen og at flere eldre får bo på institusjon, noe som innebærer færre og kortere sykemeldinger og færre som må jobbe deltid for å passe eldre. Dessuten har vi ingen troverdige måter å beregne dynamiske effekter av skatteletter og -økninger på – fordi vi ikke har klart å finne noe mønster som på troverdig, statistisk vis viser noen sammenheng mellom arbeidsmengde og skattetrykk. Etter mitt skjønn er det derfor naturlig å legge seg på en modell der arbeidsviljen er nokså konstant – spesielt fordi vi her ikke snakker om enorme endringer i skattesatser.

Torbjørn Røe Isaksen har også en innvending, som med all mulig tydelighet viser at han ikke har lest rapporten før han uttaler seg. Han siterer Aftenpostens gjengivelse av rapporten («Regnestykket tar ikke hensyn til den generelle prisveksten, slik at den økte lønnen tilsvarer økt kjøpekraft»), og tror dermed at Manifest bare har sett på nominell lønn, altså hvor mange kroner man får i lomma. Dermed kan han eplekjekt belære Manifest med at man må ta hensyn til inflasjon. Det har selvsagt Manifest gjort. Rapporten regner alt i 2008-kroner. Aftenpostens journalist har, naturligvis, misforstått. Poenget er at regnestykket ikke trenger å ta hensyn til prisvekst, fordi Manifest regner alt i faste 2008-kroner.

PSS.
Jeg leverer stoff til manifestanalyse.no som Manifest Kommentator, men jeg er ikke ansatt eller lønnet av Manifest. Det jeg skriver her er ikke uttrykk for Manifest Analyses meninger, og jeg har funnet på det Helt Selv, altså.