Bokanmeldelse: Anstendighetens oppoverbakke

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å anmelde denne boka før i morgen, men nyheten om at forfatteren nå står i akutt fare for å bli fengslet for sine skriverier gjorde det nødvendig å fremskynde.¹ Roy er under etterforskning for forræderi, verken mer eller mindre, fordi hun har skrevet at Kashmir ikke er indisk. Det gir i hvert fall denne anmeldelsen den tyngden den trenger for at leseren skal tro på at dette går an i India.

Arundhati Roys Listening to Grasshoppers: Field Notes on Democracy er en samling artikler og essays om indisk politikk i kjølvannet av krigen mot terror. Roy er en helt spesiell skikkelse i det indiske intellektuelle liv. Hun er uredd, frittalende og uten evne til å gjøre kompromisser med sine prinsipper. Hun har prestert å bli hundset som muslim (men hun er kristen), antiamerikansk, antiindisk, antihinduistisk, kommunist, liberalist, og antijødisk.

Fieldnotes on Democracy forklarer delvis hvordan hun har blitt maktas hatobjekt. Artiklene har som rød tråd hvordan fremveksten av hindunasjonalisme har invadert det politiske India. I kjølvannet av 11. september grep høyreradikale krefter sjansen. Vi begynner i 2002, i delstaten Gujarat, der muslimer ble utsatt for en pogrom, en nedslakting. 800 muslimer ble drept, og mer enn 60 000 flyktet fra sine hjem. Roys rapporter (i likhet med FNs offisielle rapport) peker tydelig på at delstatens myndigheter ikke bare lot dette skje, men også direkte oppfordret til det. Velorganiserte «opprørere» med mobiltelefoner og adresselister beordret «mobben» til å angripe spesielle mål – lederskikkelsene i Gujarats muslimske miljø.

Gujarat er ingen hvilken som helst delstat. Den var den første delstaten der det sterkt hindunasjonalistiske partiet BJP tok makta. Siden har BJPs makt og innflytelse bare økt. Blant mye annet, siterer Roys artikler en samling sitater fra denne gjengen som minner stygt om nasjonalistiske bevegelser vi helst ønsker å aldri se vokse seg store igjen. I 2009-valget fikk BJP 33 % av stemmene.

Men Roy ønsker å vise at også det statsbærende INC (National Congress) har latt seg lokke av BJPs rasisme. I flere av artiklene er nettopp dette tema: Hvordan det oppstod en retorisk arbeidsdeling mellom INC og BJP, der BJP sa noe ekstremt og uansvarlig som medfører vold og opptøyer mot muslimer, kristne eller andre mistenkte terrorister, og deretter kan INC være ansvarlige og rydde opp, mens de skylde på muslimene og de kristne, og ikke minst Pakistan.

Dynamikken i dette politiske spillet bør være kjent for oss her i Vesten. Større samfunnsomveltninger, i Indias tilfelle gjennom nyliberale reformer og individualisert, privatisert velferd, forsterker forskjellene i samfunnet. Som en ersatz tilhørighet tilbys stoltheten over å være indisk, stoltheten over å være hindu, og nasjonalisme. Nye partier vokser frem fra folkemassen, og folkemassens forutsigbare refleks er å sparke nedover, og for majoritetsbefolkningen betyr dette å sparke på muslimer og kristne. Dødsdansen er i gang.

Det er lett å like indiske statsledere. Vi tenker på Gandhi, og vi syns det er veldig søtt med turbanen til dagens statsminister Singh. Men Roy dokumenterer på en overbevisende måte at de viktigste fascistiske trekkene er tilstede i dagens India, eller i hvert fall i deler av dagens India. Hvis de nå også arresterer Arundhati, har begeret rent over.  Verdenssamfunnet må få øynene opp for muslimene og de kristne i India. India har, som Roy gjentatte ganger påpeker, verdens største minoritetsbefolkning av muslimer – med over 160 millioner registrerte. Dessverre er det grunn til å advare om at de kan stå i akutt fare – om ikke for å bli drept, så i hvert fall for å bli utsatt for etnisk diskriminering og utnytting. Ditt bidrag er å lese det Arundhati skriver.