Bok: Zombie Economics (John Quiggin)

Finanskrisen, {.alignright} nå gjenfødt som gjeldskrisen, eurokrisen eller bare «krisen i verdensøkonomien», hadde i første omgang forbløffende liten innvirkning på hvilke økonomer og økonomiske teorier som fikk scenetid til å forklare oss sammenhengene. Langt på vei lot det til at den samme gjengen som bragte oss krisen skulle få æren av å redde oss ut av den.

John Quiggin er australer, en ivrig blogger, og kjent som en såkalt «heterodoks» økonom. Det betyr at ordentlige økonomer har sett ned på ham, og bare tøysete sosialisttidsskrifter har trykket artiklene hans. (Se kommentaren fra Quiggin selv under – han har publisert i mainstream tidsskrifter. Dårlig research fra min side.) Rent politisk ligger vel anbefalingene hans et sted mellom Høyre og Arbeiderpartiet, så noe revolusjonært kampskrift er det ikke Quiggin presenterer. Derimot presenterer han, i et godt gjennomarbeidet narrativ, fem ideer som egentlig er døde, men stadig styrer verden.

Teorien om effektive markeder, privatisering, «trickle down»-økonomi, den store moderasjonen og mikrofundamenter for makroøkonomi er ideene som får gjennomgå. På systematisk vis får vi presentert deres fremvekst og gjengitt hovedargumentet, presentert på passelig sympatisk vis. Deretter presenteres de empiriske dataene som slår hull på ideen, før vi får en «last scare» om hvordan ideen stadig er virksom der ute.

Det er elegant og kunnskapsrikt gjort, og mens man leser er det fort gjort å glemme hvor vanskelig det egentlig er å skrive slike historiske narrativer. Kildehenvisningene er en av de lengste jeg har sett utenfor historiefaget, særlig for en bok på bare 216 sider.

Disse ideene er overalt, men jeg syns jeg bare hører om dem i en av to roller: Enten kritiseres de for å være urealistiske, tøvete forenklinger som tilslører mer enn de opplyser, eller så brukes de som eksplisitte eller implisitte forutsetninger. Problemet mitt, og trolig mange med meg, er at jeg aksepterer begge deler. Quiggins bok er derfor først og fremst nyttig (for min del) når den plasserer de abstrakte ideene (zombiene) inn i konkrete politiske og økonomiske argumenter, og viser hvilke teoremer og argumenter som ligger bak f.eks. privatisering.

Svakheten til boka er at ideene dels griper inn i hverandre. Teorien om effektive markeder er en helt sentral byggestein for å anbefale privatisering og tro på «trickle down», for eksempel. Forlegger og forfatter har gjort en god jobb i å unngå gjentakelser, som ellers lett ville bli resultater. På den andre siden sitter man igjen med en litt ufullstendig og uselvstendig kritikk av hver idé, fordi kritikken har blitt spredt ut over alle ideene.

Sammen med et mer positivt prosjekt (for eksempel Erik Reinerts «How rich countries got rich…»), kan Quiggin utgjøre en slags grunnleggende innføring i kritikk av de konkrete utslagene av nyliberalisme. Quiggins historiefortellinger viser også at det er grunn til å bruke begreper som «nyliberalisme» og «ideologi» om det som har skjedd med verdensøkonomien fra 70-tallet og utover.

Boka anbefales på det sterkeste, ikke fordi boka er ekstremt sterk alene, men fordi den er ekstremt alene om å være sterk på dette temaet. Den er også lesbar for alle; Quiggin bruker noen tekniske begreper, men den narrative formen gjør dette mulig å følge for alle.

Soundtrack: «Dig, Lazarus, Dig!!!» av Nick Cave & The Bad Seeds.