Beklagelser ventes

Irland er i en forferdelig økonomisk situasjon. Gjennom nitti- og totusentallet satset den irske regjeringen på lave skatter og ga villig vekk skatteletter til ulike gode formål.

Irlands statsbudsjett ble derfor et slags pyramidespill: utgiftene vokste jevnt og skatteprosenten sank i rykk og napp – men så lenge veksten i skattbare inntekter holdt seg høyere enn veksten i kostnader gikk det hele fint.

Og så gikk det ikke så fint lenger.

Nå må den irske staten redde seg ut av massive budsjettunderskudd. Det eneste som monner er å øke skattene eller kutte overføringer, men på kort og mellom-kort sikt ville en slik politikk forverre den økonomiske krisen.

Men ikke bare irsk gjeld blir innkrevd i skrivende stund. Alle som trakk frem Irland som det store Eksemplet kan herved levere inn synser-beviset sitt ved døren.

Vi kan begynne med synse-kongen Thomas L. Friedman i New York Times, som i 2005 skrev følgende bevingede ord:

It is obvious to me that the Irish-British model is the way of the future, and the only question is when Germany and France will face reality: either they become Ireland or they become museums.

Ah. Den klarsyntes tale.

Av mer generell betydning: Noen av de som skriver historien vil forsøke å fremstille hele finanskrisen som om den plutselig skylte over hele verden og ingen hadde forespeilet disse konsekvensene. Men det var en langvarig og solid kritikk av den «irsk-britiske» modellen gjennom hele 2000-tallet. Oppmerksomhet fikk den lite av, men den fantes. Det er ikke uten betydning at dette anerkjennes.

Det var bortimot ingen som forutså selve krisetidspunktet og hvordan det skulle skje, men det var mange som argumenterte med at det måtte skje før eller senere: minskyister, marxister, og den delen av den østerriske skolen som har beholdt en viss kontakt med virkeligheten.

[Via Crooked Timber.]